ANMELDELSE: Bat Boy, Southwark Playhouse ✭✭✭✭

Georgina Hagan og Rob Compton i Bat Boy ved Southwark Playhouse. Foto: Garry Lake Bat Boy

Southwark Playhouse

19. januar 2015

4 stjerner

Nå spilles Morphic Graffitis nyoppsetning av Bat Boy The Musical på Southwark Playhouse, regissert av Luke Fredericks. Bat Boy er en kultmusikal i ordets rette forstand, og kanskje så langt unna man kan komme Rodgers og Hammersteins Carousel, som var en stor suksess for Fredericks og Morphic Graffiti i fjor.

Inspirert av en sensasjonspreget historie fra en amerikansk tabloidavis, skrev Keythe Farley og Brian Flemming en fabel i tegneseriestil, mens Laurence O’Keefe skrev tekster og et partitur som leker med ulike musikalske stilarter – fra gospel til rap og alt der imellom og utenfor – og som henviser til flere kjente musikaler underveis. Forestillingen hadde sin største suksess off-Broadway i 2001, selv om den hadde en spektakulær debut i L.A. på selve Halloween i 1997. Den ble bearbeidet for London-sesongen i 2004, men denne produksjonen vender tilbake til originalversjonen.

I omslagsnotatene til den originale amerikanske utgivelsen forklares det slik:

"...I tradisjonen fra tidligere dramatikere som gjorde historiske fakta om til tragedie... har forfatterne av Bat Boy veket unna de kjente faktaene om subjektet for å avdekke en dypere sannhet. Målet deres var å fortelle en historie som kunne bevisstgjøre en nasjon, selv om den var utro mot faktaene i Weekly World News-oppslagene. Farley og Flemming konstruerte et drama som plasserte flaggermusbarnet i den rollen han virket skjebnebestemt til å spille: den dødsdømte hovedfiguren i en tragedie, som desperat griper etter aksept og kjærlighet, og finner begge i flyktige øyeblikk, mens han hele tiden suser uunngåelig mot sannheten om sitt vanhellige opphav – en avsløring som utgjør en gru verre enn døden. Første del av historien gir Bat Boy det han ser ut til å trenge – en familie, et samfunn, en romanse, et hjem. Deretter, med livets egen grusomhet, tar andre del av historien alt bort, og etterlater Bat Boy med intet annet enn den knusende vissheten om at han er det vi alle i hemmelighet frykter at vi selv er."

Fredericks' ambisiøse og dyktige produksjon søker virkelig å være tro mot denne visjonen – og lykkes beundringsverdig. Stewart Charlesworth har skapt en slående hule i tegneseriestil, grell og fargerik. Det er to nivåer på spilleflaten, og på det øverste nivået skaper anitmasjoner en rekke bakgrunner og stemningsforsterkende bilder. I andre akt spilles det en serie svært morsomme filmer som utfyller handlingen – den med kattungen og bananen vil sitte i hos meg lenge. Bruken av disse multimedie-innslagene hjelper historiefortellingen enormt.

Alt ved scenografien er surrealistisk og oppfinnsomt (selv det tilsynelatende forstadsaktige hjemmet har et snev av situasjonskomedie over seg) og bidrar til å sende publikums fantasi i riktig retning. Sett fra én side kunne scenografien vært skapt av en tenåring som lager sin egen fiktive verden der eksotiske ting skjer; der ungdomstidens grusomheter kan utspille seg på måter som døyver smerten.

Charlesworths kostymer bidrar også til dette eventyrlige preget. De er fargerike og glorete når de trenger å være det (vekkelsespresten, Moder Natur, bygdekarikaturer) og realistiske og litt Happy Days-aktige i andre sammenhenger (familien som tar inn Bat Boy og gir ham navnet Edgar). Det er en smart og berusende blanding som holder handlingens absurditet i fokus, og dermed fremhever de underliggende temaene isolasjon, annerledeshet og aksept. De dårlige parykkene på de mer fargerike karakterene understreker også det uvirkelige ved situasjonen, et grep jeg syntes var inspirert.

Det er interessant å merke seg at Bat Boy hadde premiere to tiår etter Elefantmannen – de deler lignende temaer og utfordringer, men måten disse fremheves på kunne ikke vært mer forskjellig. Likevel er begge svært effektive. Og poengene de tar opp må fortsatt gjentas i dag, nesten to tiår senere, akkurat som da de begge hadde premiere.

Suksessen til stykket – uansett hvor godt regissøren forstår showet eller hvor mye gnist partituret spilles med (som her av kapellmester Mark Crossland og det dyktige lille ensemblet) eller om rollebesetningen er i toppklasse – avhenger av hovedprestasjonen til Edgar, flaggermusgutten. Det er avgjørende at Edgar er ekte, men samtidig fantastisk; delvis menneske, delvis flaggermus, avvist av sivilisasjonen og overlatt til å vokse opp i isolasjon, mørke og dyrisk frykt. Han er en form for mutasjon, eller kanskje mer presist, en representasjon av hva vi alle kunne vært uten kjærlighet, utdanning, omsorg og et inkluderende samfunn.

Ved første møte virker Bat Boy knapt som mer enn et forvirret monster, et deformert dyr som burde avlives, en skapning som kan spre pest eller begå drap hvis den får gå fritt. Men det er noe annet der også – en desperasjon etter å bli sett, etter å ha kontakt med andre. Senere, etter at han har blitt utdannet (takket være BBC!), fryder Edgar seg over sin nyoppdagede normalitet; han vil bare passe inn. Men måten han blir behandlet på av samfunnet han befinner seg i, vekker hans tidligere natur i øyeblikk med stress eller sinne. Disse øyeblikkene med tilbakefall ender opp med å koste Edgar alt.

Samfunnet skaper problemet, dømmer det, pirker i det til det biter, og jakter det deretter ned med selvrettferdig fryd. Enkelte jakobinske tragedier har lyktes på mindre ærlig og innsiktsfullt materiale.

Rob Compton er helt merkverdig i tittelrollen. Smerten, sinnet og frykten han uttrykker gjennom gutturale lyder, kombinert med måten han bruker sin nesten nakne kropp for å vise nøyaktig hvor instinktivt og dyrisk livet hans i de underjordiske hulene har gjort ham, er trollbindende å se på. Hans utvikling gjennom de ulike stadiene som markerer transformasjonen til Edgar – fangenskap i bur, utdanning, gudstro, forelskelse – er kartlagt med omhu og nyanse: hvert øyeblikk er helt troverdig. Sminken hans er både subtil og direkte på samme tid; en sjelden, men svært vellykket prestasjon.

Relasjonene hans til Parker-familien er tegnet opp med klarhet og skjønnhet. Compton jobber utrettelig for å vise både de indre og ytre følelsene til denne svært komplekse karakteren. Heldigvis synger han også fabelaktig, så det mangler ikke på noe når det kommer til partiturets tekniske krav. Comptons Edgar er suveren på alle måter.

Lauren Ward har aldri vært bedre enn hun er her som Meredith, den perfekte amerikanske forstadsmoren. Hun synger og agerer med presisjon og trøkk, og får hvert øyeblikk og hver note til å bety noe for en karakter som – i likhet med Edgar – får verden snudd på hodet, finner glede og så får den revet bort. Innsatsen hennes i Three Bedroom House illustrerte på mesterlig vis Merediths indre konflikter, og øyeblikket for hennes store, personlige og skjebnesvangre avsløring er glimrende løst. Dette er en meget god prestasjon, full av nåde og total overbevisning.

Som Dr. Parker er Matthew White i storform i rollen som denne Jekyll og Hyde-karakteren, desperat etter å skjule fortidens ugjerninger – så desperat at han er villig til å begå kaldblodig mord og legge skylden på Edgar. White er en fryd å se på: i det ene øyeblikket er han som Fred MacMurry fra My Three Sons, i det neste kunne han gitt Lon Chaney kamp om plassen. Han er uforutsigbar, men helt treffsikker, og White synger med vakre linjer, i tillegg til at han kan danse. Enda en plettfri prestasjon.

Georgina Hagen kompletterer sentrumskvartetten som Shelley Parker, tenåringen som er fortapt før hun møter Edgar (i den forstand at hun bare vil tilfredsstille byens klyse, både seksuelt og på andre måter) og som transformeres nesten like mye av Edgars dannelse som han selv gjør. Hun mister sitt viltre preg og utvikler en sann forståelse av kjærlighet. Det er en finstemt og gjennomtenkt prestasjon av Hagen, en allsidig artist hvis stemme er en ren nytelse å lytte til, spesielt i numrene med Compton og Ward.

Resten av ensemblet er alle utmerkede; de synger svært godt, spiller flere roller med god komisk og dramatisk effekt, og utfører Joey McKneelys koreografi (som ikke alltid er så nyskapende som man kunne ønske, men sær og morsom for det meste) med entusiasme og glede. Go-go-danserne i Nolan Fredericks' sensasjonelle Moder Natur-nummer, Children Children, må bare oppleves.

Simon Bailey, i en knallgul dress som kunne lyst opp enhver mørk sprekk med himmelsk lys, har det storartet som pastor Hightower og synger med akkurat passe mengde selvopptatt iver. Spesielt god er Russell Wilcox som stykkets mest jordnære karakter, den forvirrede, men godhjertede sheriffen som rett og slett er på dypt vann. Wilcox gir en helt nødvendig kontrast i et hav av eksentrisitet.

Men...

Lyddesigner Mike Thacker ødelegger nesten egenhendig det utmerkede arbeidet til alle andre involverte. Lydnivået er altfor høyt, og det skrikes unødvendig i et lokale som dette. Miksen er også helt feil. Det er ikke bare snakk om volum, men balanse og mening. Ofte blir lyden en uforståelig masse, og tekstene svelges i et voldsomt inferno av lyd. Dette må fikses med en gang, for det er lyddesignet som tar glansen av en ellers gnistrende juvel av en produksjon.

Dersom lyddesignet rettes opp slik at man virkelig kan nyte talentet hos skuespillerne, kan dette være en produksjon som blir spilt lenge, flyttes til andre scener og drar på turné. Forestillingen viser musikalformen strukket til sitt ytterste og hvor givende det kan være.

Bat Boy spilles til 31. januar på Southwark Playhouse.