ANMELDELSE: Game Theory, Tristan Bates Theatre ✭✭✭

Teresa, Emma og Charlie. Foto: Camilla Whitehill Game Theory

1. april 2015

Tristan Bates Theatre

3 stjerner

Anmeldelse av James Garden

Det finnes en scene i den nokså ukjente romantiske komedien fra 1998 med Angelina Jolie i hovedrollen, «Playing by Heart», der karakteren hennes sier: «Å snakke om kjærlighet er som å danse om arkitektur». Selv om det er lite sannsynlig at dramatikeren bak Game Theory, Odessa Celt, har sett en så smal film – som i sin tid mest trakk publikum på grunn av X-Files-feber og Gillian Andersons medvirkning – er det merkelig vise ord som alle dramatikere bør merke seg når de begir seg ut på stien der teateret fungerer som et talerør for debatt.

Game Theory, en teater-diptykon som for tiden spilles på Tristan Bates Theatre, stiller noen alvorlige spørsmål rundt etikken ved jomfruhinneoperasjoner og genomsekvensering av nyfødte. Dessverre forsvinner tidvis karakterenes menneskelighet i et hav av retorikk.

Det første stykket, Membrane, er historien om to tidligere elskere – mannen, en fremtredende privat plastisk kirurg, og kvinnen, en troende muslim som ønsker å fremstå som jomfru på bryllupsnatten. Dermed er scenen satt for en klassisk debatt mellom østlig og vestlig tankegang.

Men det virker som om det er alt vi får.

Selv om Andrew Pugsley og Nadia Shash spiller godt, sammen med Georgina Blackledge i rollen som en kone som holder et foredrag i en mellomliggende scene, føles stykket litt som om debatten trumfer handlingen. Teater skal gjerne ha et forhøyet språk, men deler av ordskiftet føles forsert, der karakterenes romantiske fortid er skohornet inn for å skape drama der det ellers ville vært lite. Det er her «å snakke om kjærlighet...» kommer inn, og øyeblikket der karakterene avslører sin felles fortid, føles rett og slett kunstig.

Strukturelt sett gjør imidlertid stykket et fint grep med foredragsscenen til legens kone. Det er et fint øyeblikk der teksten trer til side og lar publikum utlede meningen selv.

Mutiny, det andre stykket, har det motsatte problemet.

Temaet, genomsekvensering av nyfødte, er ikke bare allment tilgjengelig, men også privat og rimelig. Et raskt Google-søk eller en lytt til podkasten Serial vil avsløre reklame for «23andme», en tjeneste som eksplisitt tester for arvelige tilstander, medisinrespons og genetiske risikofaktorer. Prisen er relativt lav – £125 inkludert frakt. Testen gjøres hjemme med en spyttprøve. Riktignok er ikke dette en tjeneste spesifikt for nyfødte, men det er ikke utenkelig at foreldre vil kjøpe et sett til de kommer hjem fra sykehuset – eller kanskje at den ene forelderen gjør det, til den andres store sjokk.

Dermed faller Mutiny litt flatt; bekymringen over privat versus offentlig helsevesen virker overflødig, med tanke på at den «billige» NHS-prisen faren nevner bare er £25 lavere enn den virkelige private prisen – og «23andme» koster en syvendedel av den fiktive private varianten. Merkelig nok føles karakterenes reaksjoner på denne verdenen de befinner seg i betraktelig mer ekte og reflekterte. Foreldrene reagerer på hendelsene rundt seg, og avslører dermed hvem de er, i stedet for å fortelle oss hvem de er og hva de føler hele tiden.

Kanskje er det derfor Andrew Puglsey og Georgina Blackledges prestasjoner i denne delen av diptykonen ikke bare er veldig gode, men så mye sterkere enn i Membrane. De får lov til å legemliggjøre rollene sine uten å måtte snakke dem i hjel. På samme måte er det øyeblikk der man rett og slett ikke kjøper Nadia Shashs belærende stil i Membrane som kvinnen som desperat prøver å fremstå som jomfru. Men i Mutiny gir hun farge og liv til en relativt liten rolle som sykepleier, som er nyansert og ekstremt severdig.

Selve produksjonen er svært gjennomtenkt – scenograf Fi Russell og lysdesigner Matthew Swithinbank har gjort en utmerket og reflektert jobb. Og lyddesigner Matthew Wilkinsons arbeid er herlig diskret, men fyller ut stykkets univers på en utmerket måte.

Alt i alt etterlater Game Theory en med langt flere spørsmål enn svar. Dessverre handler disse mer om forestillingens form og struktur enn om selve substansen den forsøker å debattere.

Game Theory spilles frem til 18. april 2015 på Tristan Bates Theatre