ANMELDELSE: Notre-Dame de Paris, London Coliseum ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Notre-Dame de Paris, som ble spilt ved London Coliseum i en begrenset periode denne uken.

Clopin (Jay) og ensemblet i Notre-Dame de Paris. Foto: Patrick Carpenter Notre-Dame de Paris

London Coliseum

23. januar 2019

4 stjerner

Det er et kjent faktum at den storslåtte gotiske katedralen Notre-Dame de Paris på Ile de la Cité tok 200 år å bygge.  Denne nesten like monumentale musikal-forestillingen om den kjente pukkelryggede klokkeren har så langt bare holdt det gående i en tiendedel av den tiden.  Men å dømme etter publikumsreaksjonen under det nylige besøket på Coliseum, kan den meget vel bli værende lenge, og kanskje en dag tangere byggetiden til sin berømte forgjenger.

Basert på Victor Hugos melodramatiske historie, forteller showet den enkle, men rørerende fortellingen om den misdannede Quasimodos tragiske kjærlighet til sigøynerjenta Esmeralda. Det hele kompliseres av hennes romantiske forviklinger med ikke mindre enn tre andre menn (stilig gjort!), og stykket var her i London i en engelsk oversettelse på Dominion i halvannet år rett etter premieren på slutten av nittitallet.  Selv om det er en gjennomkomponert rock(-aktig) opera, er den langt unna den dramatiske intensiteten i 'Les Mis', og bør ikke vurderes på samme måte.  Det er i realiteten en rekke ganske statiske 'chansons' – frittstående sanger som kan nytes hver for seg.  Dette er ikke overraskende når man tenker på at komponisten, Richard Cocciante, har bakgrunn fra (fransk) popmusikk.  Showet fremstår derfor mer som en utvidet middelalderversjon av Eurovision Song Contest, der KUN Frankrike har fått sende bidrag: fra et frankofont synspunkt, kanskje den ideelle situasjonen!

Angelo Del Vecchio (Quasimodo) og Hiba Tawaji (Esmerelda). Foto: Alessandro Dobici

Luc Plamondons tekster er skrevet i en blanding av fransk og quebecois (skurken Frollo spilles her av originalinnehaveren, Daniel Lavoie fra Manitoba), og – ærlig talt – de høres veldig mye bedre ut på originalspråket. Dette til tross for at Jeremy Sams har gjort en elegant og trofast engelsk oversettelse for tekstingen (man kunne kaste et blikk på disse nå og da, men man trengte egentlig ikke å følge dem: handlingen på scenen var utrolig enkel og meget lett å forstå).  Med et fransktalende ensemble som sang på sitt eget språk, var dette en godbit for musikal-purister.  Likevel hendte det mer enn én gang at man følte at karakterene – i stedet for å bære Caroline van Assches kvasi-15. århundre-gevanter mot Christian Raetz' brutalistiske grå kulisser – ville følt seg mer hjemme på høye barstoler i et TV-show fra 1970-tallet.

Faktisk kunne kanskje hele denne «TV-spesial»-estetikken ha forbedret Martino Muellers noe ensformige koreografi.  Hver sang er unnfanget som en egen enhet, og deres kollektive effekt blir egentlig ikke styrket av at de presenteres som en helhetlig fortelling.  Snarere tvert imot.  I den sanne ånden av fransk 'chansonnerie' fanger hver enkelt del – helt perfekt, vil jeg legge til – en veldig spesifikk stemning.  Jo mer lysdesigneren Alain Lortie eller regissøren Gilles Maheu forsto dette, desto mer meningsfylt ble forestillingen.

Ensemblet i Notre-Dame de Paris. Foto: Alessandro Dobici

Samtidig var skuespillerne en fryd for både øye og øre.  Libanesiske Hiba Tawaji leverte en frodig prestasjon som den dødsdømte sigøynerjenta: med hver hårlokk på plass overlevde hun fattigdom og døde i fengsel mens hun så blendende vakker ut i et slags flagrende Dior-antrekk, senere byttet ut med en ullen morgenkåpe-variant.  Som en av hennes beilere, kapteinen Phoebus, så den trollbindende vakre Martin Giroux formidabel ut i en slags Paco Rabanne-brynje (med asymmetrisk glidelås) over et par ttsittende svarte jeans.  Du skjønner stilen?  Alle ble presentert med den samme raffinerte motesansen.  Lavoie var staselig i et stivt Karl Lagerfeld-aktig antrekk; Quasimodo – den fantastiske barytonen Angelo Del Vecchio – var mer ukonvensjonell i en fargerik Jean-Paul Gaultier-stil; og fortelleren Gringoire (en suveren tolkning av Richard Charest) minnet mer om en tradisjonell Yves Saint Laurent-figur. Alyzee Lalande ga oss en Jane Birkin-aktig Fleur-de-Lys, mens Jay var en mer muskuløs og røff Thierry Mugler-type.  De så – og hørtes – helt fantastiske ut!

Det var også et kor, kledd i filler og rester som aldri tok oppmerksomheten bort fra hovedrollenes antrekk. Som et diskret nikk til det sanselige, dukket det ofte opp en tropp på fem muskuløse super-akrobater i bar overkropp, som imponerte alle med sine fenomenale bevegelser.  Faktisk var deres akrobatikk det dramatiske høydepunktet i en forestilling som ellers var preget av en stramhet som minnet mer om Corneilles dramatikk enn den sanselige overfloden man finner på Lido.

Ensemblet i Notre-Dame de Paris. Foto: Alessandro Dobici

Det samme kan ikke sies om musikken.  Alle ble revet med av de fengende melodiene (hovedsakelig fra et forhåndsinnspilt akkompagnement, med flotte arrangementer av Cocciante selv, samt Serge Perathoner og Jannick Top). De ble tilsynelatende ledet av dirigenten Matthew Brind, som holdt styr på de få strykerne fra ENO-orkesteret i den ellers tomme orkestergraven.

Dette er en helt spesiell form for underholdning; sikkert ikke for alle, men hva er vel egentlig det?  For et gjestespill på en uke ved Coliseum trekker det uansett nok folk til å fylle salen, og for et herlig publikum det var: ultra-kosmopolitisk og internasjonalt, noe som igjen beviser at London er en kulturell verdenshovedstad.  Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente, men jeg er så glad for at jeg dro.  Jeg ble sjarmert, fortryllet og forført.  Så fransk!