ANMELDELSE: Water For Elephants, Imperial Theatre Broadway ✭✭✭

Ray Rackham anmelder den nye musikalen Water For Elephants, som nå spilles på Broadway's Imperial Theatre.

Foto: Murphy Made

Water For Elephants

Imperial Theatre

3 stjerner

BESTILL BILLETTER

Med musikk og tekst av kollektivet PigPen Theatre, manus av Rick Elice, regi av Broadways Jessica Stone og en overflod av sirkuskunst fra den talentfulle Shana Carroll, er Water for Elephants en magisk og spektakulær ny musikal; men den vet ikke alltid hva som hører hjemme i manesjen og hva som burde vært forbeholdt sideshowet.

Denne sesongen kan skiltene i West Forty-Fifth Street forveksles med et filmstudio, da Water for Elephants føyer seg inn i rekken av mange musikalåpninger gjennom mars og april. Som den tredje i rekken av bok-til-film-til-musikal-premierer («The Notebook» åpnet rett over gaten dager i forveien, og «The Outsiders», også rett over gaten, har fremdeles førpremierer), er Water for Elephants et fantasifullt skue, fylt med en uskyldig undring og en hårfin balansegang mellom narrativ og eventyr.

Foto: Murphy Made

Historien er enkel og upretensiøs; en sjarmerende eldre herre (en strålende nostalgisk Gregg Edelman) returnerer til et sirkus og blir minnet om sin egen fortid under depresjonstiden. Da rømte han fra en knusende familietragedie (vakkert iscenesatt i en av mange stiliserte tilbakeblikk-sekvenser) og ble med sirkuset flere tiår tidligere. Det som følger er den typiske «gutt (Grant Gustin som Jake, i fin vokalform) møter jente» (Isabelle McCalla som Marlena, ensemblets lyspunkt) historien, hvor de elskende faller for hverandre over dyrepass (det er tross alt et sirkus) – og jenta tilfeldigvis er gift med den sosiopatiske sirkusdirektøren August (en herlig skurkaktig Paul Alexander Nolan). Alt virker å peke mot en katastrofe (enten ekteskapelig, billedlig eller bokstavelig), og med referanser til en flukt tidlig i forestillingen, begynner brikkene i puslespillet å falle på plass.

Selv om historien er velkjent Broadway-kost, er det kunstneriske nivået på utstillingen forbløffende. Som projeksjonsdesigner skaper David Bengali et stadig skiftende panorama av ravgule skyer og stikkende, lilla stjerner som plasserer stykket trygt i verdenen av majestetisk Americana. David Israel Reynosos kostymer er praktfullt stemningsfulle for både epoke og tema, men likevel herlig friske – som om avdøde Iris Apfel hadde blitt bedt om å fargelegge sepia-fotografier av Barnum & Bailey. Takeshi Katas antydende scenografi er utsmykket med fallskjermsilke, tau og stillaser, corde lisse og trapeser; alt brukt med stor effekt av et talentfullt team av akrobater og gymnaster som sømløst samarbeider med Broadway-artistene for å skape et virkelig imponerende sirkusensemble. Det smarte designet strekker seg til de mest fortryllende abstrakte dukkene (av Ray Wetmore & JR Goodman og Camille Lebarre) og dukkespill (en spesiell omtale til akrobat Antoine Boissereau, som bruker et antydende hestehode og manke sammen med en fantastisk luftakrobatikk i silke for å skape en hjerteskjærende skildring av et dyr ved livets slutt).

Foto: Murphy Made

Ikke alt fungerer. For en produksjon som er så fremadskuende i sitt visuelle uttrykk, er den dessverre svært tradisjonell i innholdet. Ser man bort fra det nesten uunngåelige «forteller som ser tilbake»-grepet, er det en ironi i at stykket strukturelt nesten føles som en nyoppsetning av en gammel klassiker. «Squeaky Wheel» – en malplassert komediesang som minner om «You Gotta Get a Gimmick» – fremføres perfekt av Sara Gettelfinger, Stan Brown og Joe De Paul, men klarer ikke å høste latter. Store ensemblenumre, ledet av enten Gustin eller Nolan, minner uhyggelig mye om høydepunktene i forestillinger som «State Fair» eller «Destry Rides Again». Det er betegnende at forestillingens sterkeste musikalske øyeblikk er de som bryter med denne strukturen og lener seg mer mot et lydbilde av country-rock og bluegrass. «Easy Now» gir McCalla muligheten til å virkelig skinne tidlig i første akt; «What Do You Do» er en vakker duett mellom hovedrollene; og når hele ensemblet gjentar «I Choose The Ride» som finalenummer, er det en stor opplevelse.

Dessverre er det mest skuffende øyeblikket i en forestilling som ellers bugner av kunstnerisk kvalitet, avsløringen av elefanten Rosie. Der de andre dukkene er abstrakte, uferdige og uforbeholdent knyttet til en utøver, har Rosie mer til felles med Sesame Streets Mr. Snuffleupagus og mindre med de andre nitid og helhetlig designede dukkene i showet. Denne ubehagelige kontrasten forsterkes av at vi, frem til hun ble vist i sin helhet, ble servert bruddstykker av henne (en snabel her, et ben der, mesterlig ført av Caroline Kane), som var mer i tråd med det øvrige designet! Resultatet minner mindre om «War Horse» og mer om pantomime.

Med en struktur som virker i utakt med den innovative historiefortellingen, og kun sporadiske øyeblikk med briljant musikk, kan Water for Elephants få det tøft i en sesong som er fylt til randen av nye musikaler. Likevel er det mye å glede seg over, ikke minst det kanskje mest hardtarbeidende og sømløst integrerte ensemblet av multitalenter på Broadway akkurat nå. Dra og se den – du vil kose deg!