En sterk Lorna for vår urolige tid – Pleasure Dome Theatre Company

Vår egen Helena Payne snakker om Pleasure Dome Theatre Companys oppsetning av Lorna Doone i Valley of the Rocks.

For fjerde året på rad har Pleasure Dome Theatre Company latt seg utfordre av vær og vind på den forblåste kysten av Nord-Devon – og årets versjon byr på en rekke «førsteganger»: ny rollebesetning, et stort jubileum (romanforlegget Lorna Doone ble skrevet for 150 år siden), et nytt manus – dramatisert av Helena Stafford Northcote – og ikke minst: strålende vær. Etter tre år med kamp mot kuling, styrtregn og geiter som ville på scenen, traff Pleasure Dome endelig blink med forholdene.

Og det må sies: publikum elsket det – med rekordbesøk og imponerende tilbakemeldinger. Under Scott le Crass’ stramme, vakkert koreograferte regi kommer handlingen tett og raskt, og tempoet får aldri falle; en liten nyhet i seg selv når utgangspunktet er en omfangsrik 1800-talls roman.

Med den dramatiske rammen i Valley of the Rocks er det tydelig at kompaniet har lært seg å utnytte naturen rundt med kløkt og full effekt. Handlingsområdet strekker seg nesten 30 meter; hele landskapet – fra klippene til krattskogen og stiene i åssiden – blir lerretet historien utspiller seg på. Publikum, plassert midt i begivenhetene, får stadig blikket trukket i ulike retninger – med scener som er så fengende at pikniken stanser midt i en munnfull. Jai Morjarias lysdesign løfter fram dramatikken i klippeformasjonene og skaper det mest storslåtte bakteppet man kan tenke seg for Lorna Doone: Exmoor, brutal og majestetisk på samme tid.

Musikken, arrangert av Kimon Pallikaropoulos, har blitt et kjennetegn for Pleasure Dome-produksjonene. Gamle drikkeviser fra West Country og vakkert fremført ensemblesang er elementer som stadig setter tonen og forsterker den magiske atmosfæren. Faktisk åpner forestillingen med Tabitha Paynes solo-sopran som seiler over heiene. Kathleen Nellis’ kostymer er et annet viktig bidrag til den historiske rammen fra 1600-tallet; adelen går i kapper og frakker, mens bøndene heller mot grove og enkle tekstiler.

De to elskende, Lorna Doone og John Ridd – West Countrys svar på Romeo og Julie – spilles sjarmerende fra barndommen av Freya Warren-Brand og Taylor Rose, og videre inn i ung voksen alder av den forførende Josephine Rattigan og robuste Edward Kaye. Scenen der de «forvandles» fra barn til voksne er et av forestillingens mest engasjerende øyeblikk, desto mer virkningsfullt nettopp fordi det er så enkelt. Rattigan og Kaye bærer mange av nøkkelscenene, men dette er helt klart et ensemblearbeid.

Nesten alle (med det merkbare unntaket Lorna) dobler roller gjennomgående. Jamie McKie er en passende ond Carver Doone, full av usunn besettelse og truende bølleenergi. Samtidig, som Tom Faggus – en sjarmerende lokal landeveisrøver – viser han en mykere og mer vinnende side, særlig i den spirende relasjonen med Annie Ridd, spilt med stor energi av Roxanne Tandridge.

Steven Jeram gjør Charlie Doone, Carvers sleipe håndlanger, ubehagelig og feig. Likevel stjeler han showet som den gamle bygdeoriginalen Jem, hvis jordnære visdom gir et pust av letthet i noen av stykkets mest ladede øyeblikk.

Nayomie James, som Sarah Ridd og den uheldige Margery Badcock, er en klippe – hun holder familien samlet mot nærmest uoverstigelige odds. Her får hun solid støtte av Helena Paynes Gwenny Carfax, som gjennom hele forestillingen tilfører både vemod, grovkornet humor og noe virkelig vakkert sangarbeid.

Rachel Rose spiller Mother Meldrum, en lokal heks eller trollkvinne som etter sigende skal ha levd nettopp i den dalen oppsetningen spilles i. Ikke overraskende ser hun fullstendig hjemme ut blant klippene og havlandskapet, med staven hevet og mørke varsler på leppene.

Matt Gibbs starter som den ulykkesrammede John Ridd Senior, før han blir den fallerte adelsmannen Sir Ensor Doone. Men det er som Jeremy Stickles han virkelig vinner publikum. Gibbs spiller rollen som en snobb med hjerte. Mot slutten – etter mange utmattende eventyr – antydes det dessuten at hans hjerte og Sarah Ridds kanskje slår i takt.

Theodore Hadlow skapte rollen som dommer Jeffreys og stjal forestillingen som Presten i den berømte bryllupsscenen. Ved å bruke det klassiske, shakespearske grepet der humor varsler kommende gru, blir øyeblikket der Lorna skytes på kirkegården desto mer sjokkerende – fordi vi alle lo sammen rett før.

Spøkelset Lorna Doone hjemsøker fortsatt den kulturelle bevisstheten knyttet til identiteten i West Country, men romanen er både kompleks og lang. Å destillere den ned til to timer er en betydelig utfordring, men Helena Stafford Northcote har ikke bare fanget essensen av historien slik den er vevd inn i Exmoors hjerte; hun har også gjenskapt den for et publikum i det 21. århundre, og ført inn temaer om kvinners styrke og handlekraft som et tillegg til fellesskapstankene.

Denne Lorna er ikke noe sukkende vedheng til John Ridd – som sine «søstre» står hun på barrikadene mot urett. Tabitha Paynes Lizzie får på samme vis kraft gjennom sin egenstyrte utdanning. Og Helena Paynes Gwenny Carfax får en av kveldens største lattere når hun klubber en uheldig Doone ut av handlingen. Dette er mindre korsettknitrende historisk romantikk og mer skurkejuling.

Lorna Doone er en forestilling med fargerike karakterer, eventyr og slåsskamper, storslått natur, vakre kostymer, stemningsfull musikk og rendyrket dramatikk. Det er en historie om kjærlighet, om familie, men aller mest om fellesskap. I en tid der mye oppleves splittende, kan kanskje fellesskapets kraft hjelpe oss til å forstå og respektere forskjellene våre – og finne mer som samler oss enn som skiller oss. Én ting som i alle fall har forent publikum i Valley of the Rocks, er erkjennelsen av at de har vært vitne til en helt særskilt sjarmerende og svært underholdende kveld i teatret.