De beste West End-musikalene for musikkelskere

Musikken i en musikal er ikke bare pynt: den er formen karakterene bruker for å uttrykke det som ikke kan sies i talt dialog, og kvaliteten på partituret er den sikreste indikatoren på om en musikal vil tåle tidens tann. For publikum som først og fremst går i West End som musikkelskere – mer enn som generelle teatergjengere – gir enkelte forestillinger langt større uttelling musikalsk enn andre. Denne guiden tar for seg produksjonene som er mest verdt å se nettopp for kvaliteten, egenarten og ambisjonene i musikken.

Hamilton

Hamilton på Victoria Palace Theatre har et av de mest musikalsk ambisiøse partiturene i moderne musikkteater. Lin-Manuel Mirandas komposisjon henter samtidig fra hiphop, R&B, pop og Broadway-tradisjoner, og tettheten i materialet gjør at gjentatte lyttinger avdekker detaljer som ikke nødvendigvis trer fram ved første møte. Forestillingen varer i rundt to og en halv time uten én eneste talt scene: alt synges, rappes eller settes til musikk, og det musikalske språket skifter stil for å speile karakter, situasjon og tematisk tyngde.

For musikkelskere er Hamilton særlig interessant fordi den behandler hiphop som et kompositorisk system – ikke bare som et stilistisk lag utenpå. Forestillingens bruk av kontrapunkt, der karakterer synger ulike melodier samtidig som smelter sammen til en helhetlig klangtekstur, plasserer den i en tradisjon av musikkteaterskriving med reell komposisjonell ambisjon. Låter som "Non-Stop", "The Room Where It Happens" og "Satisfied" belønner nærlytting på måter som går utover den rent teatrale konteksten.

Les Misérables

Les Misérables byr på en annen type musikalsk ambisjon enn Hamilton: et storslått, gjennomkomponert partitur der så å si hele den tre timer lange spilletiden er satt til musikk. Claude-Michel Schönbergs musikk, med engelske tekster av Herbert Kretzmer, spenner fra intime karaktersanger til storskala ensemblesekvenser, og kravene den stiller til ensemblet er blant de mest omfattende i West End-repertoaret.

Partituret i Les Misérables har en arkitektonisk kvalitet: det bygger seg opp gjennom hele kvelden, med temaer som vender tilbake i forandrede sammenhenger etter hvert som karakterenes situasjon utvikler seg. For publikum som setter pris på den strukturelle siden ved musikalsk komposisjon, er dette en av forestillingene som er aller mest verdt å oppleve av rent musikalske grunner. Den emosjonelle tyngden i sanger som "I Dreamed a Dream", "Bring Him Home" og "One Day More" kommer delvis av at man har hørt temaene tidligere, i andre – og annerledes kontekstualiserte – former.

Wicked

Wicked på Apollo Victoria Theatre har et av de mest vedvarende populære partiturene i West End-repertoaret. Stephen Schwartz’ komposisjoner henter fra pop, rock og Broadway på en måte som gjør dem tilgjengelige også for dem som vanligvis ikke følger med på musikkteater, og forestillingens beste numre fungerer som selvstendige låter som har levd et liv langt utenfor selve produksjonen.

"Defying Gravity", finalesangen i første akt, er blant de mest teknisk krevende og teatralt effektive sekvensene i dagens West End-program. "Popular" og "What Is This Feeling?" viser Schwartz’ teft for komisk karakterskriving. "For Good" bærer den emosjonelle forløsningen i forestillingens sentrale relasjon. Partituret holder jevnt høy kvalitet, og for dem som vil ha en musikal med et umiddelbart tilfredsstillende og nøye konstruert sett med sanger, leverer Wicked gang på gang.

Disney's Hercules

Disney's Hercules har kanskje den mest særpregede musikalske identiteten av alle produksjonene som går i West End akkurat nå. Alan Menken og David Zippels partitur henter fra Motown, soul og gospel – heller enn pop-ballade-tradisjonen de fleste Disney-musikaler på scene befinner seg i – og det gir de musikalske numrene en energi og fellesskapsvarme som faktisk skiller seg ut i West End-programmet.

Musene, som fungerer som et gospelkor og fortellere gjennom hele forestillingen, står for partiturets mest eventyrlystne sekvenser. Fremføringene deres av sanger som "The Gospel Truth" og "Zero to Hero" skaper en teateropplevelse som like mye skylder en live gospelkonsert som en tradisjonell West End-musikal, og for musikkelskere som er opptatt av spennvidde og originalitet i kildematerialet, er dette partituret i dagens program det som ligner minst på noe annet.

The Phantom of the Opera

The Phantom of the Opera er Andrew Lloyd Webber-partituret som tydeligst forholder seg til den operatiske tradisjonen. Forestillingens musikalske univers henter fra 1800-tallets romantiske opera, og Fantomet selv er en rolle med vokale krav som plasserer ham i en tradisjon som går forut for musikkteateret. Den berømte tittelmelodien, "The Music of the Night", "All I Ask of You" og avslutningssekvensene i begge akter viser Lloyd Webbers evne til å skrive melodier med ekte kraft og teatralsk effekt.

For musikkelskere som kommer til West End med bakgrunn fra klassisk musikk eller opera, gir The Phantom of the Opera den tydeligste forbindelsen mellom musikkteater og konsertsalen. Partituret antyder ikke bare en operastil; det går inn i den på alvor.

Matilda the Musical

Matilda the Musical på Cambridge Theatre har et partitur av Tim Minchin som er gjennomgående oppfinnsomt i bruk av rytme, rim og uventede musikalske vendinger. Komponistens bakgrunn fra standup og musikalsk komedie gir sangene en vidd som er relativt sjelden i mainstream musikkteater, og arrangementene matcher intelligensen i det som skrives.

Sanger som "Revolting Children", "My Favourite Books" og "Naughty" er bygget på presise komiske rytmer som belønner at man følger nøye med på teksten og hvordan den henger sammen med det musikalske. For musikkelskere som setter pris på møtet mellom språk og melodi, byr Matilda på det språklig mest intelligente partituret i West End akkurat nå.

Hva gjør et musikalpartitur verdt å høre?

Produksjonene over skiller seg tydelig fra hverandre i hvilken type musikkopplevelse de tilbyr. Hamilton belønner analytisk lytting og har kompleksiteten til et verk som åpenbarer seg over tid. Les Misérables byr på format og følelsesmessig sveip. Wicked leverer tilgjengelig, men gjennomarbeidet poplåtskriving. Disney's Hercules tilbyr stilistisk egenart og gospelenergi. The Phantom of the Opera gir den klareste koblingen mellom musikkteater og operatradisjon. Matilda belønner oppmerksomhet på tekst og forholdet mellom ord og musikk.

For billetter til alle disse forestillingene dekker tickadoo hele West End-programmet med setekart og priser. tickadoo tilbyr også teatergavekort, og BritishTheatre.com dekker alle aktuelle produksjoner.

Ofte stilte spørsmål

Hvilken West End-musikal har det beste partituret? Ulike partitur passer ulike smakspreferanser. For komposisjonell kompleksitet er Hamilton det sterkeste alternativet som går nå. For melodisk spenn og skala er Les Misérables det tydeligste valget. For tilgjengelig, men solid håndverkspreget poplåtskriving er Wicked et trygt kort.

Finnes det innspillinger med originalensemblet for disse forestillingene? Ja. Alle forestillingene som er nevnt har originalinnspillinger tilgjengelig via de store strømmetjenestene og for kjøp. Å høre på innspillingen før eller etter at du ser en oppsetning er en fin måte å komme enda tettere på partituret.

Hvilken West End-forestilling passer best for fans av klassisk musikk? The Phantom of the Opera har den mest eksplisitte koblingen til operatradisjonen. Hamilton belønner strukturell lytting på et annet register. Begge er vel verdt å få med seg for musikalsk kyndige publikummere.