STORT INTERVJU: David Schaal og Vincent Regan om «A Steady Rain»

Etter en vellykket periode ved East Riding Theatre i East Yorkshire, står Keith Huffs kritikerroste skuespill A Steady Rain nå for tur på Arcola Theatre i London. Layla Haidrani tok en prat med hovedrolleinnehaverne David Schaal (The Office) og Vincent Regan (Troy) om hva publikum kan vente seg av London-premieren. 

Spørsmål: Hva var det som først trakk dere mot A Steady Rain? VR:  Jeg var på jakt etter et skikkelig godt, samtidsnært stykke – og et som ikke hadde et veldig stort ensemble, siden vi ikke hadde råd til å lønne mange skuespillere. Jeg kom over Steady Rain, og likte det så godt at jeg tenkte at dette hadde jeg lyst til å gjøre selv. Jeg gjør vanligvis ikke så mye teater – jeg har bare gjort et par stykker de siste 15 årene. DS: Jeg ble umiddelbart dratt inn av det fantastiske manuset. Det er sjelden du leser et stykke og tenker: dette må jeg bare gjøre – og det var akkurat det som skjedde for meg. Det er den typen drama jeg elsker å se: klassisk amerikansk film noir, som Seven og TV-serien The Killing. Og så var det muligheten til å jobbe med Vincent Regan – jeg har hørt mye om ham gjennom årene. Spørsmål: Vincent, du har nettopp avsluttet perioden på East Riding Theatre. Det må ha vært en opplevelse VR: Det tok mange år å få teatret på plass. Da jeg først flyttet til Beverley i East Yorkshire, fantes det ikke noe teater i byen, og jeg følte det ville være et publikum om vi fikk åpnet et. Under finanskrisen hadde vi ingen støtte, men kommunen ga oss et gammelt baptistkapell, som vi elsker – det er et sjarmerende sted med skikkelig atmosfære. Da vi spilte Steady Rain, var vi utsolgt i tre uker. Vi hadde 170/180 mennesker innom hver kveld, så det viste seg å bli en solid suksess. Spørsmål: Hvordan vil det bli annerledes på Arcola enn på ERT? VR: ERT er mer tradisjonelt, mens Arcola er mer en opplevelse der du er «inni» rommet. Du er hele tiden bevisst på hvor publikum er. Vi gjør noen subtile omarbeidinger av iscenesettelsen nå. Du kan si at det er en mer immersiv opplevelse. DS: Det er et av favorittteatrene mine. De setter opp mye veldig godt ny dramatikk her, og de er tett knyttet til lokalmiljøet. Det er mange som liker denne typen teater, og ser på Arcola som et sted der det skjer ting – så jeg tror dette kommer til å gå veldig bra her.

Spørsmål: Hvilket publikum får dere? Tror dere det blir en tydelig forskjell mellom Yorkshire og London?  VR: Eldre folk i nord, yngre folk i London. Det kommer unge hos oss også – vi har unge i Yorkshire! – men hovedtyngden av publikum er eldre, mens i London er det et mye yngre publikum. Det jeg gleder meg til, er at dette er veldig filmatisk – nesten som å se en HBO-bokssamling. Det er definitivt noe for et yngre publikum, og særlig for folk som vanligvis ikke går i teatret, fordi fortellingen er så sterk. De kommer til å like historien, og forhåpentligvis får det dem til å komme og se flere forestillinger. Spørsmål: Stykket har gjort det bra i USA. Hvorfor vil dette interessere et britisk publikum?  DR: Det finnes helt klart en nysgjerrighet her – og en enorm appetitt. Vi elsker mye av denne noir-aktige, amerikanske dramatikken. Og utover det er Keith Huff en fantastisk forfatter. Dialogen og beskrivelsene hans – det er et håndverk, og jungeltelegrafen vil gjøre at folk kommer. Billettsalget på Arcola er (allerede) bedre enn for mange andre stykker i startfasen. VR: Det er et veldig intenst stykke, med voldsomt materiale, og det er skikkelig «på kanten av setet»-opplevelse. Spørsmål: David, du er godt kjent for rollen som Jays bøllete far i The Inbetweeners. Hva har du gjort siden? Etter The Inbetweeners prøvde jeg å gjøre mer «rett fram»-skuespill. I England er det ofte komedie jeg får på TV, så jeg byttet litt spor og dro til USA en periode. Jeg fikk en rolle i en vampyrserie som heter The Strain, produsert av Guillermo del Toro, og det var strålende. Jeg var i Canada og filmet i tre måneder, og fikk jobbe med David Bradley – det var fantastisk. Jeg hadde en utrolig scene med David Bradley, og en annen med en amerikansk skuespiller som heter Jamie Hector. Og så, ironisk nok, kom jeg tilbake til England og var med i sesong to av komedieserien You're the Worst, og karakteren var ikke helt ulik Jays far. Vi drar til LA for å besøke sønnen min, som er forfatter, og vi skaper kaos. Jeg prøvde på en rar måte å komme meg bort fra komedie – og endte opp med å gjøre nettopp det! Spørsmål: Hva gjør du for å forberede deg til rollen hver dag?  DS: Jeg starter alltid med manuset, og leter etter alle ledetrådene til karakteren i teksten. Det er litt detektivarbeid. Via manuset begynner du å forstå psykologien, og så jobber du innenfra og ut – karakterens fysiske uttrykk. Jeg har sett mye politi-greier i denne sjangeren, så det er noe som er lett tilgjengelig for meg. Jeg begynner å tenke som en politimann, oppføre meg som en politimann – blir litt «method» med det. En stor del er å jobbe med Vincent, bygge relasjonen mellom de to karakterene, så det er mye arbeid – det er et to-personers stykke. Det er enormt mye replikk å lære. Det er omtrent en fulltidsjobb for meg akkurat nå – ikke bare å få teksten under huden, men også å komme inn i karakterens psykologi og fysiske uttrykk. VR: Jeg leser stykket hver dag. Jeg setter meg i garderoben og går gjennom stykket på forhånd. Jeg prøver også å hvile så mye jeg kan, og spise et godt måltid en time før. Spørsmål: Hva er favorittøyeblikket ditt i forestillingen? VR: Siden dette er et to-personers stykke, er du på scenen hele tiden, og det er veldig lange monologer der du beskriver handling. Men når du treffer følelsen, og du har publikum i din hule hånd og de er helt med, er det en fantastisk følelse for enhver skuespiller. Det er øyeblikk av kulde, og så kommer det ekte øyeblikk av ømhet og tristhet – og når du merker at publikum går gjennom følelsene sammen med deg, er det alltid en stor opplevelse for en skuespiller.

Spørsmål: Når dere spiller krevende karakterer, føler dere noen gang sympati for dem? Bare se på Denny og Joey – de ga, uten å mene det, en gutt tilbake til en av USAs mest beryktede seriemordere DS: Dette er tøffe politifolk som er vant til å være ute på gata, snakke i et slags folkelig språk – de er ikke voldsomt empatiske overfor folk. Likevel har jeg veldig stor sympati for karakteren min. Han er en vanlig fyr, en god fyr. Jeg finner alltid en forbindelse til karakteren jeg spiller; jeg må finne noe i dem som jeg kan føle med, som jeg kan speile tilbake på meg selv. Selv om du spiller et ordentlig svin, kan du finne empati eller et referansepunkt. VR: Absolutt. Som skuespiller vet du at du må finne noe å elske i hver karakter – selv om det er et monster. Denny og Joey går gjennom tøffe perioder i livet, med dramatiske konsekvenser, men uansett hvilke dårlige ting som skjer i stykket, er de i bunn og grunn gode mennesker – bare rammet av veldig dårlige omstendigheter. Spørsmål: Fortellingen er delvis inspirert av korrupsjonen i Chicago-politiet. Hvor lett er det for korrupsjon og fristelser å svekke moralen? Tror dere folk kan bli ledet på avveie av fristelser? DS: Hvis du ikke er særlig velstående og blir fristet til å tjene raske penger – kanskje drive litt hallikvirksomhet på si og tjene litt – så tror jeg at med en viss mentalitet, med mindre du er en ordentlig speider-gutt av en politimann, kan det være ganske lett å la seg påvirke, særlig hvis alle andre også gjør det. Jeg vet ikke helt sikkert, men det finnes politistyrker i ulike tiår der korrupsjon har vært utbredt, og dette stykket er en slags miks av tider. Det er litt 70-tall i det, litt 80-tall, og helt klart en antydning om politikorrupsjon. VR: Når du får makt i politiet – særlig makt over mennesker – er det makten som er den korrumperende faktoren. Hvis det finnes en mulighet til å tjene litt penger på si, vil noen ta det valget, andre ikke. Karakteren jeg spiller er en av dem der det moralske kompasset er litt skjevt. Spørsmål: Det er en verden som gir liten sjanse til å slippe unna eller bli forløst? Tror dere dette gjelder i virkeligheten også, for eksempel for tidligere straffedømte? DS: Forløsning er en veldig personlig greie. Hvis du har vært fengslet i livet for drap, må du vel finne en mening. Det kommer helt an på hva du trenger å bli forløst fra. I stykket finnes det religiøs symbolikk hele veien, en solid dose katolisisme, og tanken om renselse går igjen. VR: Jeg er optimist, og jeg tror sterkt på å gi folk en ny sjanse til personlig forløsning. Det har likevel ikke påvirket hvordan jeg spiller karakteren min. Jeg tar ikke valg for karakteren som ikke står tydelig i teksten – som skuespiller er du bare en fortolker. Spørsmål: Keith Huff har beskrevet det som to politifolk, et bord og stoler og to kaffekopper som forteller historien – og det er allerede sikret opsjon for en filmatisering med Stephen Spielberg som regissør. Tror dere en film kan yte historien rettferdighet, eller fungerer den bedre på scenen?  DS: Det fungerer godt i begge medier, og jeg kan se det for meg som et mørkt, intenst psykologisk drama. Teater er i stor grad en fortellerøvelse, der publikum får bruke sin egen fantasi. Vi leverer replikkene og lar publikum bli med på en reise. VS: Teater er en helt annen fisk enn film og TV, men det er veldig gøy, fordi det er så direkte – det er bare deg og publikum. Det er veldig annerledes, men veldig givende. Spørsmål: Hva er de kortsiktige og langsiktige målene deres for stykket?  VR: Jeg vil bygge profilen nasjonalt og få forestillingene ned til London, siden vi bare har holdt på i ett år. Jeg håper å være involvert med Arcola framover, og at Arcola blir involvert i ERT – så vi faktisk bygger en relasjon. Jeg håper stykket blir en kjempesuksess, og at mange kommer for å se det; det er et av de stykkene som fortjener et publikum.

Foto: Nick Rutter

A Steady Rain spiller fra 10. februar til 5. mars 2016 på Arcola Theatre. Bestill nå