INTERVJU: Dramatikeren Chris Urch

Skuespiller Chris Urch har skrevet sitt første teaterstykke i full lengde, og det snakkes allerede om at han kan bli den britiske Tennessee Williams. BT: Chris, du er utdannet skuespiller. Hva var det som drev deg til å skrive dramatikk? CU: Da jeg gikk på Drama Centre, hadde vi en time som het karakteranalyse. Der måtte jeg skape en karakter, skrive et scenario og fremføre det alene foran medelevene mine. Det var en ganske utleverende time – du skrev scenen, spilte den og regisserte den selv – men jeg elsket alltid å skape disse karakterene og dialogene. Dette inspirerte meg til å begynne å skrive stykker i hemmelighet ved siden av utdanningen. Fortell oss om prosessen med å skrive ditt første stykke, Land of Our Fathers. Jeg kommer fra et lite gruvesamfunn og ville skrive om det, siden det er personlig for meg. Det var en tragisk gruveulykke i landsbyen min som inspirerte meg til å skrive om et gruveras. Siden jeg hadde et oppdrag for Theatre503, tenkte jeg det var en flott mulighet til å utforske dette som et utgangspunkt, men samtidig utfordre meg selv ved å legge handlingen til et annet sted enn Somerset (Chris’ hjemsted) og til en tidsperiode jeg visste lite om. Da jeg kom over et walisisk mannskor som sang på YouTube, begynte ideene å ta form. Hva handler stykket om? Land of Our Fathers utspiller seg i Sør-Wales den 3. mai 1979 – dagen for parlamentsvalget som brakte Thatcher til makten. Stykket er i bunn og grunn en overlevelseshistorie. Seks gruvearbeidere er innesperret i en kullgruve – og kaos oppstår. Tenk de chilenske gruvearbeiderne, men med innslag av walisisk sang. I kjernen handler det om forholdet mellom disse mennene og hemmelighetene og løgnene som må konfronteres. Det er et intimt, klaustrofobisk og intenst stykke. Det er mye beksvart humor og en spesialeffekt som aldri har blitt gjort før på Theatre503. Måtte du gjøre mye research? Jeg er født i et annet tiår, så ja, det var mye å undersøke, men det er jo det som er gøy med å skrive dramatikk. Jeg leste ulike bøker og så et par dokumentarer. Siden stykket foregår i Sør-Wales, bestemte jeg meg for å reise dit og besøke Big Pit, som er en fullt operativ gruve drevet av tidligere gruvearbeidere. De var utrolig hyggelige og lot meg henge med dem hele dagen og tok meg med ned i selve gruven. Jeg la frem alle mulige scenarioer for dem og prøvde å absorbere så mye informasjon som mulig. De ga meg noen fantastiske historier, og kuratoren ved museet svarte tålmodig på e-poster om hvordan ras skjer, prosedyrer, utstyr og roller. Det var veldig viktig for meg å gjøre stykket så autentisk og nøyaktig som mulig. Tror du karrieren din som skuespiller hjalp deg med skrivingen? Definitivt. Jeg har aldri hatt noen formell utdanning innen skriving – jeg føler meg stadig som en slags svindler – så jeg må stole på bakgrunnen min som skuespiller. Derfor går tankene mine instinktivt til karakter og dialog. Det er øyeblikk i stykket hvor jeg har gitt skuespillerne ganske utfordrende oppgaver som bør bli spennende for publikum å se. Dessuten spilles alle de walisiske rollene av walisiske skuespillere, noe jeg er veldig glad for. Du har blitt beskrevet som muligens den neste Tennessee Williams av Howard Brenton. Det presset må være både spennende og skremmende? Jeg har blitt kalt verre ting i min tid! Men fra spøk til alvor, jeg har enorm respekt for Howard. Han er en utrolig dramatiker, en visjonær som fortsatt er på topp og som fortsetter å bryte konvensjoner og forventninger til hva teater er og kan oppnå. Jeg er veldig smigret over Howards ord og håper jeg kan gjøre ham stolt. Når det gjelder press, er jeg min egen strengeste kritiker. Man kan bare gjøre sitt beste, og teamet og jeg har lagt alt vi har i å gjøre dette til et så bra stykke som overhodet mulig. Jeg håper bare at når stykket åpner, og med Howards anbefaling, vil andre teatre være mer villige til å åpne dørene og gi meg en sjanse til å utvikle meg videre og få mer av arbeidet mitt produsert og satt opp. Hvordan fikk du en produsent interessert i stykket? I 2012 søkte jeg på «503 Five» – et 18-måneders program for huskere. Mirakuløst nok ble jeg valgt ut som en av deres fem faste dramatikere, og hver av oss hadde et år på å skrive et stykke i full lengde, der ett skulle velges ut til produksjon. Jeg var heldig nok til at mitt stykke ble valgt, og Theatre503 samproduserer det nå med Tara Finney og Euan Borland. Det har vært en lang reise å komme hit, men forhåpentligvis vil det være verdt det! Har du vært involvert i prøvene? Jeg var med den første uken for å hjelpe til med spørsmål skuespillerne måtte ha, og jeg ble også med dem på tur til Big Pit, noe de elsket. Så holdt jeg meg unna i den andre uken for å la dem jobbe i fred, før jeg kom tilbake midt i den tredje uken for å finpusse ting før førpremieren. Min favorittdel er å være rundt skuespillere og se dem øve. Jeg elsker samholdet. Spesielt tepausene. Det er en fin avveksling fra å sitte fastlåst ved skrivebordet og stirre på en laptop. Hva er planene dine for fremtiden? I november starter jeg en ukes utviklingsarbeid på et nytt stykke hos HighTide, noe jeg gleder meg veldig til. HighTide er et kompani jeg har hatt lyst til å jobbe med i årevis, og jeg synes festivalen deres i år var deres sterkeste så langt. Jeg håper også at hvis Land of Our Fathers blir en suksess, at vi kan ta det med til Wales neste år og kanskje turnere til noen regionteatre i Storbritannia. Jeg vil også gjerne stå på scenen og spille igjen. Jeg skulle gjerne jobbet med Philip Ridley igjen; dialogen hans er en drøm for en skuespiller å fremføre. Det er uansett bra å variere. De ulike fagfeltene gir næring til hverandre, men akkurat nå konsentrerer jeg meg bare om å gjøre dette stykket så bra som mulig. Land of Our Fathers spiller på Theatre503 frem til 12. oktober 2013.