ANMELDELSE: En midtsommernattsdrøm i New Orleans, Above The Arts ✭✭✭

E J Martins (Helena), Ruari Cannon (Demetrius) og Lawrence O'Connor (Quince). Foto: Annabelle Narey. En midtsommernattsdrøm i New Orleans

Above The Arts Theatre

12.08.15

3 stjerner

Shakespeares tidlige mesterverk legger listen høyt for enhver regissør som tar fatt på stykket. På denne tiden av året kan du finne mange herregårdshager eller parker som danner rammen for utendørsforestillinger, der omgivelsene står for det meste av magien – og den tradisjonen har absolutt sin plass. Men etter Peter Brooks berømte «hvit boks»-oppsetning for RSC i 1970, er enhver profesjonell regissør mer eller mindre forpliktet til å finne et nytt konsept som vraker naturalismen til fordel for symbolikk eller en alternativ tidsepoke.

I denne nye produksjonen ved Above the Arts har regissør Linnie Reedman og Ruby in the Dust Productions flyttet handlingen til de dampende klubbene og sumpene i New Orleans. De drar full nytte av byens rike jazz- og bluestradisjon, og da spesielt sangene til Dr. John. Athen har blitt til Athens, Georgia, slik at elementer av rasepolitikk også fletter seg inn i handlingen. Vi blir tatt med inn i en verden av voodoo snarere enn enkel «magi», med skuespillere som fungerer både som sangere og instrumentalister. Dette fungerer stort sett svært godt, selv om lokalet knapt er ideelt for en produksjon der så mange sjangre innen musikk, teater og dans må kjempe om plassen i et svært trangt rom.

Silvana Maimone (Titania), Matt Jopling (Flute), Sarah Ratheram (Starveling). Foto: Annabelle Narey

Scenen er satt opp som en traverse: i den ene enden står en seng med forheng som fungerer som Titanias kammer, i midten et tre med spredte puter som forestiller skogen, og i den fjerne enden et piano som er omdreiningspunktet i mange av musikalnumrene. Nesten hele ensemblet synger og danser, og for det meste fungerer også «håndverkerne» som instrumentalister. Vi starter med en stemningsfull tolkning av «Marie Laveau» mens Titania (Silvana Maimone) kaster en voodoo-formel, og det virkelige dramaet starter med rasekonflikten når Egeus (Matthew Woodyatt) prøver å forhindre Hermias ekteskap med Lysander (Jonathan Ajayi).

Disse temaene dominerer de neste to og en halv timene. Magien i voodoo-verdenen er både forlokkende og truende, og på ingen måte ufarlig. Musikken fanger den lumre beruselsen, fristelsen og konfliktpotensialet i en natt i «The Big Easy». Byen Athens blir sentrum for sosial og rasemessig ulikhet, der myrene og skogene fungerer som både tilflukt og løsning. Alt i alt er dette en gjennomtenkt relokalisering av stykket som gjennomføres konsekvent. Konseptet fisler ikke ut underveis, noe som ofte er irriterende i Shakespeare-tolkninger der man plutselig faller tilbake til naturalisme halvveis. Jeg ble også imponert over hvordan regissøren brukte håndverkerne som alver i scenene mellom Rumpetroll og Titania, selv om mye av den andre alvedansen er strøket av dramaturg Henriette Rietveld. Dette gir utvilsomt en mørkere grunntone, både i skogen og i byen. Ensemblet gjentar ofte Louis Armstrongs «Wrap Your Troubles in Dreams», men bekymringene forsvinner aldri helt.

Det er imidlertid noen utførelsesmessige problemer, om enn ikke i fantasien. Lokalet i seg selv passer mye bedre til intimteater i liten skala enn til et stort ensemble i full utfoldelse. Beliggenheten nær Leicester Square er naturlig nok støyende selv med lukkede vinduer, og man følte en fysisk begrensning i forestillingene som dempet effekten. For at dette stykket skal fungere, trenger det ikke nødvendigvis en hel skog, men det trenger et større studiorom – spesielt når det spilles i traverse eller «in the round». Slik det var nå, trengte de kranglende parene og håndverkerne mer albuerom, og nødvendigheten av at karakterer løper ut og inn av dører like ved, ga tidvis mer assosiasjoner til farsen enn til voodoo-ritualer.

Jonathan Ajayi som Lysander. Foto: Annabelle Narey

Mer alvorlig var det at versfremføringen ved flere anledninger falt under akseptabel standard. Jeg kan lett akseptere at sang- og danseferdigheter er like viktige som teknisk behandling av vers i en adaptasjon som dette, men det kan aldri erstatte det helt. I første akt var leveringen av flere lange monologer nesten uforståelig eller henslengt, noe som gjorde at viktige poenger i handling og karaktertegning forsvant. Andre akt var mye bedre projisert fra alle parter, men da har fokus flyttet seg til handling og konfliktløsning, så det er færre lyriske partier å bryne seg på. Språket i stykkets poesi er så overveldende rikt på metaforer og scenemalerier – som en glitrende fiskestim som plutselig svømmer inn i en bukt. Derfor var dette en tapt mulighet.

Sid Phoenix som Puck. Foto: Annabelle Narey Generelt sett var de elskende et godt match, med både gnist og tydelig særpreg. Med unntak av Ajayis Lysander, som spilles som en mørkhudet musiker, er de tre andre plantasje-aristokrater. Kvinnene er spesielt engasjerende når de begynner å ryke uklare. Blant de andre skuespillerne var det to som virkelig skilte seg ut med fullendte tolkninger. Matthew Woodyatt er en utmerket sanger, skuespiller og trompetist, og har dermed alle ferdighetene som trengs for å spille Rumpetroll (Bottom) som en brautende og komisk teaterspire. Scenene med Maimones Titania er mindre overbevisende, men det skyldes mer at både hun og David Monteiths Oberon er mer kongelige og autoritære i sangen enn i skuespillet. «Stykket i stykket» varte i overkant lenge, men det gjør det for så vidt i de fleste oppsetninger av Drømmen.

Mens de andre håndverkerne utnytter sine øyeblikk godt og trakterer instrumentene sine med dyktighet, er det skikkelsen Puck, spilt av Sid Phoenix, som best legemliggjør denne produksjonens ånd og ambisjon. Sminket som Heath Ledgers Joker og antrekk i flosshatt og vest, har han mystikk, koreografisk eleganse og leken vidd i overflod. Han har en flott barytonstemme og et naturlig grep om teksten, levert med en av de mest overbevisende sørstatsaksentene i forestillingen. Han er definitivt et talent å holde øye med i fremtiden.

Selv om denne forestillingen ikke kom seg smertefritt over alle hindrene som Shakespeare og stykkets overveldende teaterhistorie setter, kan den ikke klandres for manglende ambisjon eller mot. Ensemblet har absolutt fortjent retten til å bli sett og hørt igjen med dette konseptet, og man får håpe det skjer snart i et større og mer egnet lokale.

En midtsommernattsdrøm i New Orleans spilles på Above The Arts frem til 29. august 2015