ANMELDELSE: A Monster Calls, Old Vic Online ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder A Monster Calls, basert på Patrick Ness’ roman, som nå strømmes via Old Vics nettsider.

A Monster Calls A Monster Calls. Old Vic Theatre, strømmes frem til 11. juni. 4 stjerner Se den på nett Vi er alle i sorg. Sorg over mennesker, venner og våre kjære, over rutiner vi tok for gitt, over bevegelsesfriheten og over livene vi levde før pandemien. Det er ting vi ikke ønsker å vende tilbake til, og vi frykter at vi skal gå tilbake til det som verken er lært eller fikset. Det er derfor modig av Old Vic å strømme sin kritikerroste oppsetning av A Monster Calls (i samarbeid med Bristol Old Vic) – et kraftfullt stykke adaptert fra Patrick Ness’ roman, en refleksjon over kjærlighet, tap og, kanskje viktigst av alt, det å gi slipp og finne helbredelse. Tretten år gamle Conor og moren har klart seg fint siden faren flyttet til USA, men nå er hun alvorlig syk (kreft blir aldri nevnt direkte, men er underforstått), og bestemoren, som han har et nokså anstrengt forhold til, må trå til for å passe på ham. Hver natt, klokken 12.07, får han besøk av monsteret i barlindtreet nederst i hagen, som forteller ham tre historier fra tiden da monsteret vandret på jorden. Når historiene er fortalt, må Conor fortelle sin egen historie og møte sin dypeste frykt.

Regissør Sally Cookson bringer sin karakteristiske visjonære stil til stykket. Forestillingen er utviklet av ensemblet, som fungerer som en sømløs enhet og skaper kaoset i Conors verden. Matthew Tennyson leverer en nydelig hovedrolleprestasjon der han fanger isolasjonen, raseriet og sårbarheten hos Conor på perfekt vis. Det er en usedvanlig gripende tolkning. Produksjonen er visuelt slående: tykke tau danner barlindtreet, med stamme og greiner som svaier og varsler ankomsten til Stuart Goodwins tvetydige monster. Med bar overkropp og et halskjede av bær fremstår han som «The Green Man» – maskulin og dominant, men samtidig, i stykkets avsluttende scener, barmhjertig og menneskeliggjørende. (Det er en lettelse at det visuelle er så sterkt, for jeg opplevde enkelte utfordringer med lyden; jeg måtte virkelig skru opp volumet på TV-en for å få med meg hver replikk. Filmen er hovedsakelig tatt opp i vidvinkel, og noen nærbilder kunne ha tatt oss enda tettere på hjertet av historien.)

Ensemblet i A Monster Calls. Foto: Manuel Harlan

Historien og produksjonen tar seg tid til å bygge opp fortellingen, og lignelsene fra barlindtreet gir ikke full mening før i andre akt, men det er vel verdt ventetiden. Selv om temaet er sensitivt, viker ikke de fantastiske elementene unna virkeligheten i Conors situasjon. Særlig i en rystende sekvens der Conor raserer bestemorens hus, og hun kommer hjem fra et følelsesmessig utmattende skift med datteren på sykehuset og skriker av sorg. Pendelen i den gamle klokken har blitt brukt som en rivningskule og formidler perfekt turbulensen i Conors indre følelsesliv. De siste ti minuttene er en teatermessig triumf; Conor møter sin største frykt, og monsteret holder ham nå – en trøstende skikkelse som følger ham de siste skrittene mot 12.07. Det var kanskje like greit at jeg ikke så dette i teatersalen, da tårene rant fritt; det er enormt rørende og svært sensitivt håndtert. Replikken «Hjernen din vil tro på trøstende løgner, samtidig som den kjenner de smertefulle sannhetene som gjør disse løgnene nødvendige», gjør dette til en produksjon som virkelig taler til oss i denne pandemitiden. Et slående og vakkert stykke arbeid.

Hvis du har mulighet til å gi et bidrag til The Old Vic, eller noen av våre andre truede teatre, ber vi deg vurdere å gjøre det.