ANMELDELSE: A Strange Loop, Barbican Theatre ✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Michael R. Jacksons prisbelønte musikal A Strange Loop, som nå spilles på Barbican Theatre etter overføringen fra Broadway.

Kyle Ramar Freeman. Foto: Marc Brenner A Strange Loop

Barbican Theatre

29. juni 2023

4 stjerner

Bestill billetter Etter stor suksess på Broadway i fjor, med både en Tony og en Pulitzer i bagasjen, ankommer denne nye musikalen Barbican Theatre for sitt britiske gjestespill med høye forventninger. Den ble hyllet av et samstemt pressekorps på premieren og vil uten tvil bli en stor publikumssuksess. Men hvordan tåler den et nærmere blikk?

Dette er en musikal om en svart, skeiv og fyldig musikalskriver i New York som betaler regningene ved å jobbe som publikumsvert på «The Lion King». Denne mannen, som rett og slett kalles Usher, skriver i sin tur en musikal om en svart, skeiv og fyldig musikalskriver i New York som betaler regningene ved å jobbe som publikumsvert på «The Lion King». Og så videre. Dette er den «merkelige loopen» tittelen henviser til. Ved siden av ham står seks ledsagere, alle projeksjoner av hans ulike tankerekker – som selvforakt, seksuell ambivalens og foreldrenes formaninger. Mye av handlingen er en konfronterende dialog mellom disse, der Usher utforsker både sin egen identitet og svarte urbane identiteter generelt. Et sentralt tema er i hvilken grad svart kultur, tro, musikk og seksuelle uttrykk kan være frie, og hvor mye som er basert på de hvites premisser eller begrenset av stereotypier påtvunget av autoriteter utenfra.

Ensemblet i A Strange Loop.

Presentasjonen av handlingen har ekstraordinære styrker og originalitet, men også noen overraskende strukturelle svakheter. Manus, musikk og tekster er skrevet av Michael R. Jackson, basert på hans egne livserfaringer. Selv om det underveis betales stilistisk gjeld til mange av de store i den amerikanske musikaltradisjonen, er det som skiller seg ut – akkurat som med «Hamilton» – hvor frigjort og uavhengig fantasifull skrivingen er. Vi starter kanskje på kjente steder i New York – et teater, en leilighet, t-banen – men snart forgrener historien seg ut i stadig mer barokke fantasier idet Usher møter sentrale skikkelser fra afroamerikansk historie, konfronterer foreldrene i barndomshjemmet, og – i en endelig anti-apoteose – bruker en utbrodert gospel-sekvens for å dramatisere sitt eget internaliserte selvhat.

Den musikalske paletten er variert, og mange av de roligere sangene fester seg lenger hos denne anmelderen enn de glitrende shownumrene. Melodiene er minneverdige og tekstene vittige, om enn ordrike og komplekse på en måte Sondheim sannsynligvis ville ha misbilliget, men som kler utforskningen av overflod og smerten som ligger bak, som er selve hjertet i verket. Kanskje mest påfallende er den uhemmet grafiske og eksplisitte dialogen. Men siden det gjøres i verkets tjeneste fremfor å være umotivert, fungerer det, og man lar seg rive med.

Kyle Ramar Freeman og Nathan Armarkwei Laryea. Foto: Marc Brenner

Produksjonsverdien er intens og imponerende. Grunnoppsettet består av seks dører, én for hver av de ulike «tankene»; men disse viker snart for stadig mer komplekse strukturer som speiler hovedpersonens svimlende fantasi. Det samme kan sies om kostymene – hvordan ensemblet rekker alle de raske skiftene er nesten ufattelig – det må være brukt metervis med borrelås og en hærskare av assistenter bak scenen! Jeg fikk aldri se bandet, men det var noen nydelige soloer ved siden av et presist ensemble ledet av Candida Caldicot. Raja Feather Kelly har skapt en herlig livlig og intrikat koreografi som bygger på temaet om «looper», slik at «tankene» kan veve og flette seg rundt Usher i takt med handlingens driv.

Hovedrollen er krevende på alle plan, og Kyle Ramar Freeman fyller den med både sårbarhet og kraft. Usher svinger mellom selvpiskende tvil og skarp offentlig forakt – Freeman mestrer begge disse ytterpunktene med eleganse og den nødvendige verbale smidigheten. Prestasjonen er også følelsesmessig forankret, slik at man kan merke hvordan sinnet hans utvikler seg mot en endelig selvaksept.

Kyle Ramar Freeman og Danny Bailey. Foto: Marc Brenner

Rundt ham utfører de seks «tankene» mirakler innen sang og dans, der hver og en er tydelig karakterisert og skilt fra de andre. Dette er prestasjoner på toppnivå som leverer på alle punkter.

Min tvil, for det den er verdt, dreier seg om verkets strukturelle helhet. Det er en del tematisk repetisjon og scener som trår vannet, særlig i midtpartiet. Selv om forestillingen bare varer i 100 minutter, kunne den med fordel ha vært en eller to scener kortere for å spisse inntrykket. Det er ikke så mye et spørsmål om at «mindre er mer», men heller at når hver scene gir et så tungt følelsesmessig slag, vil man nødig bli helt utmattet før slutten.

Alt i alt er dette showet en betydelig og original bragd som helt sikkert vil få en varig plass i musikalhistorien. På mange måter er det en moderne, svart versjon av «Company» – uten tradisjonell handling, og med mange karakterer som gir hovedpersonen råd om hvordan han skal endre livet sitt til det bedre. Men kanskje har den ennå ikke nådd sin endelige og aller beste form?

Spilles til og med 9. september 2023