ANMELDELSE: An Octoroon, National Theatre ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder An Octoroon av Dion Boucicault, bearbeidet av Branden Jacobs-Jenkins, som nå spilles på National Theatre.

Ken Nwosu i An Octoroon. Foto: Helen Murray An Octoroon.

The Dorfman, National Theatre.

19. juni 2018

5 stjerner

Bestill billetter

Dion Boucicault var, mellom 1840 og 1880, den mest berømte og produktive dramatikeren på verdensscenen, med Dronning Victoria blant sine mange beundrere, og han etablerte blant annet royalty-systemet for dramatikere. Hans stykke The Octoroon fra 1859, basert på slaveriets grusomheter som han selv vitnet i New Orleans, er nå stort sett glemt, men det åpnet til både kritikerroas og raseri, og provoserte begge sider av slaveridebatten. Nå presenterer Branden Jacobs-Jenkins sin bearbeidelse av stykket, og den innledende prologen – fremført av en svart dramatiker om hva det vil si å være svart – setter tonen på briljant vis. På Boucicaults tid brukte selvsagt hvite skuespillere «blackface» for å spille svarte slaver. Når vi ser en svart skuespiller sminke seg hvit, en hvit skuespiller sminke seg rød for å spille en urinnvåner og en asiatisk skuespiller sminke seg svart, vet vi at vi er vitne til et stykke som går rett til kjernen av rasisme. Det man ikke vet i starten, er hvor underholdende og originalt stykket vil være.

Vivian Oparah og Celeste Dodwell i An Octoroon. Foto: Helen Murray Dette skyldes Ned Bennetts innovative, energiske og forbløffende regi, som omfavner originalens melodrama og fremfører det så langt som mulig i 1800-tallsstil. Stykket ble opprinnelig satt opp på Orange Tree Theatre og har beholdt sin intimitet; den fjerde veggen blir ikke bare brutt ned, den blir sparket inn og knust, med direkte henvendelser og teatermekanikk som blottlegges for publikum. En svart dramatiker og Boucicault småkrangler om tilnærminger til teater og hvordan ting var «bedre før». Meta-teateret tårner seg opp mens vi ser scenearbeiderne utføre et skiftskifte samtidig som Jacobs-Jenkins forklarer hvorfor vi ikke kan ha finalen fra fjerde akt med et brennende skip. Likevel får vi flammer, vi får storslått action, og forestillingen fikk meg til å måpe gang på gang med sin dristighet og ambisjon. I en spesielt effektfull sekvens klager Jacobs-Jenkins til Boucicault over at et fotografi som plott-element er en ubrukelig avsløring i vår tid med selfies. Så viser han oss bare ett fotografi som brenner rasismeens gru fast på netthinnen din.

Iola Evans i An Octoroon. Foto: Helen Murray.

Ensemblet er strålende. Ken Nwosu, som spiller dramatikeren, «helten» George og «skurken» Closky, leverer en forbløffende fysisk, energisk og kraftfull prestasjon der han bokstavelig talt hopper fra den ene karakteren til den andre i andre halvdel. Hvis det finnes en bedre mannlig skuespillerprestasjon i London i år, vil jeg gjerne se den. Kevin Trainor er herlig rampete og sardonisk som Boucicaults sjel, og Alistair Toovey formidler internalisert rasisme perfekt som husslaven Pete. Kvinnene, som bærer på enda flere lag av undertrykkelse, er utmerkede. Iola Evans er hjerteskjærende sårbar som oktoroonen Zoe, Celeste Dodwell er en glitrende bortskjemt Grace, og Vivian Oparah og Emmanuella Cole kommenterer og navigerer hendelsene med tørre observasjoner og humor. Hver mørklegging etterlater deg spent på hva du vil få se neste gang, og Br’er Rabbit (en suverent fysisk Cassie Clare) er som hentet ut fra et mareritt. Stykket akkompagneres live av cellisten Kwesi Edman, og lys og lyd blir karakterer i seg selv.

Ken Nwosu og Alastair Toovey i An Octoroon. Foto: Helen Murray Oppsatt som amfiteater er genialiteten i stykket at vi samtidig ler av melodramaet, men engasjerer oss fullt ut i rasismens påvirkning og arv. Riktignok føles den siste akten litt neddempt etter det enorme teatermaskineriet i fjerde, men det betyr lite når man står overfor en slik originalitet og stil. Med den gledelige nyheten om at Nine Night flytter til Trafalgar Studios i desember, kan jeg bare håpe at An Octoroon følger etter til et større teater eller en ny spilleperiode. Inntil da: kjemp om en plass til disse utsolgte forestillingene. Det er ekstraordinært.

Spilles til 18. juli 2018

BESTILL BILLETTER TIL AN OCTOROON NÅ