ANMELDELSE: Antigone, Mercury Theatre Colchester ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Antigone, som nå spilles på Mercury Theatre i Colchester.

Adeola Yemitan og ensemblet i Antigone. Foto: Pamela Raith Antigone

The Mercury Theatre, Colchester

6. oktober 2021

3 stjerner

Bestill billetter

Merlynn Tongs versjon av Sofokles' klassiske stykke river fortellingen ut av historien og understreker dens samtidige relevans med stor kraft. Opprøret mot autoriteter, et samfunn som gjenoppbygger seg etter krig, en tyrannisk hersker som ikke tåler motargumenter, og en sørgende søster som er fast bestemt på å ære begge sine tapte brødre – dette er overskrifter vi altfor lett finner i dagens nyhetsbilde. Regissør Dawn Walton har en krystallklar visjon for teksten, og denne vekkes til live gjennom Simon Kennys betongpregede, stramme scenografi og solid skuespill. Selv om jeg personlig fant forestillingen mer interessant enn direkte gripende, står de sentrale debattene støtt på scenen.

Joseph Payne og Wendy Kweh i Antigone. Foto: Pamela Raith

Det er utrolig å tenke på at rollen som Antigone er Adeola Yemitans profesjonelle debut. Hun er en lidenskapelig og energisk heltinne som på interessant vis også får frem de naive aspektene ved Antigones handlinger. Jeg trodde fullt og helt på at hun ikke egentlig hadde overskuet konsekvensene av planen sin. Hun matches av en fabelaktig prestasjon fra Joseph Payne som Haemon; han er forelsket i Antigone og prøver desperat å overbevise sin mor om å omgjøre dødsdommen, helt til han selv ofrer seg. Å ha en kvinnelig Kreon fungerer godt – «Jeg er den første kvinnen som noensinne har oppnådd denne posisjonen» – men jeg følte at Wendy Kweh trengte litt mer av «Jernkvinnen» i seg for å være genuint tyrannisk, selv om sorgen hennes mot slutten er svært overbevisende. Som Ismene sang Francesca Amewudah-Rivers store deler av teksten sin. Selv om Blasio Kavumas musikk er vakker, følte jeg at «less is more» ville vært bedre her; den brukes litt for mye og drar ned tempoet. Emma Dewhurst er en utmerket Tiresias, den allvitende profeten, men det er synd vi ikke møter henne før i forestillingens sluttfase.

Emma Dewhurst i Antigone. Foto: Pamela Raith

Med en spilletid på 80 minutter uten pause har forestillingen ennå ikke helt funnet sitt rette tempo og rytme, men det er liten tvil om at den vil gjøre det. Ved å overhøre de engasjerte diskusjonene blant skoleklassene i foajeen på premierekvelden, ble det tydelig at produksjonens store styrke er evnen til å skape debatt. Jeg tar meg selv i å tenke tilbake på enkelte scener i etterkant, noe som alltid er et tegn på et positivt inntrykk.

Spilles til 16. oktober på Mercury Theatre, Colchester