ANMELDELSE: Asking Rembrandt, Old Red Lion Theatre ✭✭✭✭✭

Asking Rembrandt. Foto: Chris Gardner Asking Rembrandt

Old Red Lion Theatre, Islington

25. juni 2015

5 stjerner

Bestill billetter Da National Gallery i London viste utstillingen om Rembrandts sene verk rundt årsskiftet, var fokus på kunstnerens produksjon på 1650- og 1660-tallet. Den overordnede, underliggende lærdommen handlet om den triumferende utholdenheten og den energiske utviklingen i kunstnerens kreativitet – selv i møte med personlig konkurs, tap av sine nærmeste, juridiske problemer og sviktende helse. Den tekniske dristigheten og innovasjonen i måten han fanget karakter på fortsatte, særlig i hans senere portretter. Var dette på tross av, eller på grunn av, kaoset og sammenbruddet i den tryggheten han nøt godt av under sin tidlige karrieres store offentlige suksesser? Dette er ett av flere fengslende spørsmål som stilles i Steve Goochs minneverdige Asking Rembrandt, som nå spilles på Old Red Lion i Islington. Dette er det tredje stykket der Gooch utforsker hvordan en kunstners prioriteringer og kreative valg formes av samfunnet rundt ham. Akkurat som i utstillingen, fokuserer handlingen på malerens middelalder idet vi nærmer oss konkurskrisen i 1656. Vi møter maleren hjemme i atelieret i selskap med hans samboer Hendrikje (Henni) og hans gjenlevende sønn, Titus. Rembrandts velstående velynder, magistraten, poeten og kunstsamleren Jan Six, kommer og går i huset med jevne mellomrom. Selve kjernen i stykket består av deres diskusjoner om kunst generelt og Rembrandts arbeid spesielt, med en tone som svinger mellom vennskapelig erting og anspent ordkrig. Rembrandt står overfor tre hovedproblemer: I mange år har han levd langt over evne i en overdådig møblert, men tungt belånt eiendom. Som følge av dette er han helt avhengig av en kontinuerlig strøm av lukrative portrettoppdrag for å holde hjulene i gang. Men oppdragene har begynt å tørke opp, delvis på grunn av hans bryske oppførsel mot klienter (særlig hvis de har innvendinger mot likheten i det ferdige verket), og delvis fordi han bruker stadig lengre tid på hvert bilde. Selv forsvarer han seg med at han ikke «somler», men «marinerer» for å finne nye teknikker for å uttrykke karakter. Problemene forsterkes av hans nektelse av å gifte seg med Henni, noe som bringer ham på kant med den lokale kalvinistiske kirken som anklager dem for å leve i synd. Til slutt har han et anstrengt forhold til sin tenåringssønn, som han blir stadig mer avhengig av som selger, samtidig som han snakker nedsettende om sønnens egne kunstneriske forsøk. Kort sagt ser vi ham som den klassiske heroiske kunstneren som styrer mot et fall, og vi som publikum inviteres til å reflektere over om det som skjer er en rettferdig straff – der nemesis uunngåelig følger hubris – eller om han er en unik kreativ skikkelse som i kraft av sin kunst fortjener fritak fra det vanlige samfunnslivets konvensjoner.

Overraskende nok er de historiske kildene sparsommelige fra denne perioden av Rembrandts liv, noe som gir dramatikeren rikelig anledning til å fylle tomrommene. Gooch utnytter spesielt godt det faktum at Six ga Rembrandt et betydelig lån samtidig som han satt modell for det fremragende portrettet som fortsatt er i familiens eie i dag. Vi vet også at de røk uklare kort tid etterpå. Fra disse små bruddstykkene skaper Gooch en spesielt god scene som stykkets klimaks, som knytter sammen alle de tidligere temaene med stor dramatisk effekt og analytisk innsikt. Bør vi se på en kunsthandler eller mesén som en Maecenas, en Svengali eller en Mefistofeles? Bør kunstneren lytte til velynderens ønsker, eller følge sine egne kreative instinkter uansett hvor de fører hen? Hvem har retten til å tolke et portrett – kunstneren, modellen eller samfunnet for øvrig? Kan vennskap og felles estetiske verdier overleve dragkampen mellom klasseforskjeller og ulikheter i talent og forståelse? Dette er noen av spørsmålene som krystalliserer seg minneverdig i denne konfrontasjonen, på en måte som er en Bernard Shaw verdig.

Skuespillerne leverer alle solide prestasjoner. Liam McKenna fanger den storsinnede rausheten vi forestiller oss at Rembrandt hadde, sammen med den rå humoren, det hissige temperamentet og de slu taktene rundt penger og relasjoner som vi ser glimt av i de berømte selvportrettene. Han har den kraftfulle fysiske tilstedeværelsen, viddet og gnisten som trengs for å gi liv til de lange diskusjonene om håndverkets natur. Man får også følelsen av en mann som ikke har mistet kontakten med sine røtter og enkle opprinnelse – en mann med en sterk følelse for familie og for livet som noe som skal leves, nytes og gripes her og nå, både personlig og gjennom hans kunstneriske persona. Genialitet er notorisk vanskelig å portrettere på en scene – faren for overspill og en følelse av uvirkelighet lurer alltid. Det er et tegn på McKennas dyktighet at han er like overbevisende som en løgnaktig og sårbar skikkelse med feil, som en mann som troverdig tøyer grensene for hva som kan uttrykkes med oljemaling.

I en tiltalende kontrast finner vi John Gorick som Six. På overflaten er han preget av silkemyk, internasjonal sofistikasjon og en dose verdensvant tretthet, men under ligger det rikelig med stål og selvbevissthet. Man er aldri i tvil om at han er en formidabel forhandler og forretningsmann, ikke bare en estetiker. I stil og utseende minner han litt om Simon Callow, men uten fakter. Han har oppgaven med å tale fornuftens og den verdslige rimelighetens sak, og han gjør dette godt. Han viser både menneskelighet og dybde i sin tolkning, så vel som selvbeherskelse og en sterk bevissthet om sin posisjon i samfunnet. Hans stive kroppsspråk står også i effektiv kontrast til McKennas mer uregjerlige og utagerende stil.

Som Henni og Titus har Esme Patey-Ford og Loz Keystone roller som er mer i bakgrunnen enn sentrale, men begge utnytter sine muligheter godt. Patey-Ford gjør det forståelig hvorfor Rembrandt fant Henni som en sjarmerende kontrast til sin avdøde kone Saskia. Hun har en letthet og en respektløshet som fungerer som en fin motvekt til alvoret i stykkets øvrige diskusjoner. Samtidig føler man med henne som den som må bære børen av samfunnets forakt for deres uavklarte forhold. Skuespillet gjør oss fullstendig klar over hennes offer, og dermed dybden i hennes kjærlighet til maleren. Hun er ingen statist, verken i plottet eller i stykkets emosjonelle kjerne. Vi vet svært lite om Titus, men Keystone skaper en karakter med betydelig fysisk dynamikk – mye mer en naturlig selger enn sin far, og en rørende blanding av keitethet og gatevett.

Det er ikke mye boltreplass i de små lokalene i andre etasje på Old Red Lion, men det kreative teamet, ledet av regissør Jonathan Kemp, har satt sammen en fleksibel og flott scenografi. Den gir et teksturrikt bakteppe fullt av kunstnerisk rot og nydelige stoffer – bevisst teatralsk på en måte som kler maleriene fra denne perioden i Rembrandts liv perfekt. Den intime atmosfæren og det finstemte skuespillet drar deg raskt inn i relasjonene og tematikken. Resultatet er en skikkelig tankevekkende og varm kveld i teateret. Stykket spilles frem til midten av juli og er givende på alle måter. Men neste gang du tar på deg et par hansker, vil du kanskje aldri tenke på dem på samme måte igjen….

Asking Rembrandt spilles på Old Red Lion Theatre frem til 18. juli 2015