ANMELDELSE: Behind The Beautiful Forevers, Olivier Theatre ✭✭✭✭

Behind the Beautiful Forevers på National Theatre. Foto: Richard Hubert Smith Behind The Beautiful Forevers

Olivier Theatre

17. november 2014

4 stjerner

En av de fantastiske tingene som er mulig fordi National Theatre eksisterer, er produksjoner av episke proporsjoner, med ubehagelige temaer og ukjente ensembler, om saker av stor betydning som berører sider ved menneskeheten som vanligvis ikke dekkes i kommersielt teater. Hvem skulle trodd at i det samme året som National satte opp trilogien The James Plays, ville enda et episk stykke med et så bredt omfang og kompleksitet dukke opp?

Men dette er Nicholas Hytners siste år ved roret, og han ønsker definitivt å gå ut med et brak. David Hares bemerkelsesverdige, omfattende og dypt menneskelige stykke, Behind The Beautiful Forevers, som handler like mye om det moderne vestlige livet som om en liten slum i utkanten av flyplassen i Mumbai og livene, ambisjonene og sannhetene til beboerne der, kan nå oppleves i Olivier Theatre hvor det har sin premiere.

I de utmerkede programnotatene kommer professor Sunil Khilnani, direktør for India Institute ved King's College London, med dette viktige poenget:

"I Storbritannia og andre vestlige land lever innbyggerne i skumringstiden for den rike velferdsstaten, og epoken med løsarbeiderøkonomien er godt i gang. Det er en desperat konkurranse, håp, økonomisk ustabilitet og utenomrettslig improvisasjon, spesielt når de vanlige veiene til sosial mobilitet stenges. Den nye indiske økonomien, som utspiller seg i sin mest elementære form i byer som Mumbai, er kanskje drevet av et håp som vestlige økonomier ikke lenger har, men i mange av sine detaljer ligner den veldig på den nye globale økonomien. Og den kommer til din by veldig snart."

Hares stykke er basert på en bok (med samme tittel) av Katherine Boo, som var resultatet av tre års intensiv forskning i slummiljøet i Annawadi – et sted rett utenfor murene til flyplassen i Mumbai. Jeg har ikke lest boken, men det Hare har skapt her er et vidunder: en fortelling om håp, gru og sannhet i enorm skala, men solid forankret i karakterene og personlighetene til en bestemt kultur og et bestemt sted. Det er på alle måter episk, og på sitt aller mest storslåtte når det ser inn i hodene på de sentrale karakterene mens de reflekterer over sin egen eksistens, som er et speilbilde av vår egen.

Det er en fantastisk sans for drama og teater i Hares visjon, og den bringes til en levende, kaleidoskopisk virkelighet under regi av Rufus Norris, med god hjelp fra Katrina Lindsays kraftfulle og stemningsfulle scenografi, perfeksjonert av det suverene lysdesignet til Paule Constable. På en eller annen måte klarer Constable å lyssette Lindsays møkkete kulisser slik at du formelig føler støvet og skitten som omgir innbyggerne i Annawadi trenge inn i huden din.

Til tross for et enormt ensemble, hvor mange skuespillere spiller flere roller, sørger Norris for at det alltid er klarhet og at tempoet aldri faller, bortsett fra i de dvelende øyeblikkene der pausene er selve poenget. Handlingen suser av gårde som lunten på en gammeldags bombe; spenningen stiger ubønnhørlig mot en uunngåelig eksplosjon. Dette betyr ikke at fortellingen er banal eller forutsigbar; tvert imot. Overraskelser er like vanlige som stereotyper; det teaterfaglige teppet er ekte og fengslende.

Detaljene i de individuelle historiene som fortelles er intrikate, delikate og sammenvevde. Norris sørger for en følelse av fellesskap, samtidig som det er tydelige skiller mellom enkeltmenneskene. Korrupsjon og fattigdom er felles fiender for hele samfunnet; tradisjon, ære og gode eksempler gir håp for fremtiden. Alt utspiller seg mot et turbulent bakteppe av festlige tradisjonelle bryllup, tilfeldige drap og voldtekter, den seismiske tilstedeværelsen av jagerfly og jumbojeter som letter og lander, korrupte embetsmenn, den langsomme, uunngåelige spredningen av vestlig reklame og tilbedelsen av amerikansk kapitalisme. Det er en fryd å få finne ut hva "the Beautiful Forevers" egentlig er.

Hiran Abeysekera er bemerkelsesverdig i rollen som Sunil, søppelplukkeren som avskyr tyvaktighet og drømmer om å finne en skjult skatt av søppel som ingen andre vet om. Gullpotten ved enden av regnbuen er for ham den gjemte søppelhaugen. Han lever av å samle søppel og selge det videre. Etter at Wall Street krakker og det lokale markedet for resirkulerbart avfall også stuper, blir Sunil forledet av småkriminalitet og løftet om et enklere liv. Men alt går galt, og en angrende og klokere Sunil vender tilbake til drømmene sine.

Abeysekera er en ren glede i enhver henseende. Han utstråler solfylt optimisme og skildrer uanstrengt Sunils forførelse av løfter om fast mat og gode penger, samt hans påfølgende gjenerobring av sin ukuelige ånd – øyeblikket der han blir tatt av ondsinnede, sadistiske vakter er rystende. Scenene hans med Shane Zazas Abdul Husain utgjør stykkets fantastiske kjerne.

Zaza er imponerende god som Abdul, søppelsortereren hvis utrettelige arbeid forsørger familien. Abdul er sjenert, introvert og en naturlig og ærlig fredsmegler. Han elsker familien sin og vil gjøre alt for dem (og vennen Sunil). Han observerer og lytter – og viktigst av alt, han tenker og lærer. Det er en jordnær, bunnsolid og suveren prestasjon.

Abdul blir ufrivillig involvert i en nabokonflikt, blir arrestert og torturert av politiet, og deretter sendt til en ungdomsanstalt for en tid, inntil moren betaler bestikkelser for å få ham løslatt i påvente av rettssak. Når han slipper ut, nekter han å akseptere den dårlige oppførselen som lokalsamfunnet tar for gitt, og tar et standpunkt for ærlighet og sannhet. Zaza viser med stil og enorm oppriktighet Abduls reise, i en prestasjon preget av lavmælt selvsikkerhet og styrke. Han er helt fantastisk.

Det samme er Stephanie Street, som spiller Asha, den lokale "fikseren" – kvinnen som hjelper alle for den rette prisen, og som er fast bestemt på å gi døtrene sine et bedre liv uansett hva. Asha er en kald, kalkulerende kvinne med øye for den høyeste prisen hun kan skvise ut av en stakkar i nød, men hun er også en mor, og en kvinne som har gjort verre ting enn å selge sjelen sin for å sikre seg de rette forbindelsene. Street er praktfull; ren stål når hun forhandler, varm og insisterende som familiens overhode.

Thusitha Jayasundera har en av de mest iøynefallende rollene og skuffer ikke. Hun spiller Fatima, også kjent som "One Leg", en kvinne som fra fødselen har fått høre at hun er "feil konstruert" og som bare ønsker å bli akseptert. Fatima gjør dette vanskelig med sin giftige tunge og uforsonlige holdning, for ikke å snakke om måten hun tjener penger på, men hennes skjebne ender i uutholdelig smerte og tragedie. Jayasundera utnytter alle mulighetene rollen gir og skaper en levende, minneverdig og tragisk figur. Prestasjonen er enda mer imponerende når hun i andre akt dukker opp som en pretensiøs og korrupt dommer, noe som tydelig demonstrerer hennes store rekkevidde.

Som Manu, Ashas datter, som får en ordentlig utdannelse på universitetet (og som i en herlig scene innrømmer at hun ikke skjønner bæret av Virginia Woolfs Mrs Dalloway), er Anjana Vasan en ren fryd. Hennes milde opprør mot familien og deres tradisjoner er nydelig balansert, og man kan nesten se hvordan lærdom og utdanning påvirker hennes karakter og besluttsomhet.

I den sentrale og avgjørende rollen som Zehrunisa, Abduls arrogante, smålige og krevende mor – kvinnen som samler inn pengene Abdul har tjent med sitt harde arbeid og gode vesen, for å bruke dem på fliser til slumskuret sitt – treffer Meera Syal dessverre ikke helt. Karakteren har en bitter og nedlatende kjerne, en usympatisk frastøtende side som Syal ikke helt klarer å formidle. Uten dette resonnerer ikke karakterens skjebne slik den burde. Det skyldes dels feilbesetting, og dels at Syal kanskje ikke er villig til, eller i stand til, å bli mislikt av publikum. I stedet for granitt får vi salt; men å se granitt bli knust er en helt annen opplevelse enn å se salt smelte bort. Syals Zehrunisa burde vært den hardeste kvinnen her, men det er hun ikke, og det tar brodden av noe av stykkets slagkraft.

Det er mye utmerket arbeid fra resten av ensemblet: Nathalie Armin er herlig grusom som en korrupt tjenestekvinne; Anjli Mohindra er sjarmerende som Abduls frimodige søster som har flyktet fra sin kjærlighetsløse mann; Manjeet Mann er sleip og ondskapsfull som en hevngjerrig konkurrent til Abduls virksomhet; Assad Zaman er kul og tragisk som Sunils risikovillige kamerat; Anneika Rose er hjerteskjærende som Manus venninne som prøver å studere sammen med Manu mot familiens vilje. Noen av de eldre mannlige rollene spilles med litt varierende hell, men ingenting som overskygger den totale bragden.

Behind the Beautiful Forevers er en formidabel prestasjon, noe som neppe kunne skjedd i den kommersielle teaterverdenen. Det er en fantastisk dramatisering av en sann historie, pulserende av teaterglede og menneskelig pågangsmot. Det er nettopp dette National Theatre er til for. Rufus Norris har satt en tydelig standard for hva slags repertoar hans kommende periode som sjef for National kan bringe. Tiden vil vise.

Se dette stykket. Det vil trollbinde deg og sitte i deg lenge etterpå. Slik alle store teateropplevelser skal.