ANMELDELSE: Bitter Wheat, Garrick Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Bitter Wheat, et nytt skuespill av David Mamet med John Malkovich i hovedrollen, som nå spilles på Garrick Theatre i London.

Alexander Arnold, John Malkovich, Ioanna Kimbrook og Doon Mackichan i Bitter Wheat. Foto: Manuel Harlan Bitter Wheat Garrick Theatre

19. juni 2019

3 stjerner

Bestill nå

Dette vil bli et strålende stykke – når det er ferdig.  For øyeblikket fremstår det som et nokså uferdig utkast til det som med tiden kunne blitt en verdifull og fascinerende utforskning av Harvey Weinstein-skandalen (Hollywood-produsenten som ble anklaget av utallige påståtte ofre for seksuell utnytting) og den påfølgende #MeToo-bevegelsen. (Programmet opplyser oss om at «dette er et fiktivt verk... navn, karakterer, steder og hendelser er enten produkter av forfatterens fantasi eller brukt fiktivt», osv.  Men det er bare advokater som trenger å bry seg om det.)  Forfatteren, David Mamet, som har skrevet glitrende om den amerikanske filmindustrien før, har hatt verdenspremierer på sine stykker her før, men da har de som regel blitt regissert av andre – noen av verdens fremste regissører.  Her velger han å regissere selv, noe som er en blandet fornøyelse i et stykke med mange svakheter (karaktertegning, plotting og struktur, for å nevne tre nokså alvorlige punkter).  I tillegg kommer den langt mer gjenstridige utfordringen med å ha en gigantisk stjerne i hovedrollen – John Malkovich, som gjør comeback på scenen etter 30 svært lange år – som, selv om han utvilsomt selger billetter, i sin scenepersonlighet viser seg å være selve motpolen til karakteren forfatteren har skapt.  En annen regissør kunne kanskje skjult noen av disse svakhetene, men Mamet lar oss – generøst nok – se dem alle i den kalde, harde belysningen til Neil Austins lysdesign, spredt utover Christopher Orams like kjølige og stramme retro-Bauhaus-scenografi (komplett med en dadaistisk lampe formet som et gullmaskingevær).

John Malkovich som Barney Fein i Bitter Wheat. Foto: Manuel Harlan

Malkovich leverer en alltid reflektert, intelligent, for ikke å si intellektuell prestasjon, og fans vil glede seg over at han er på scenen nesten hele forestillingen.  Stilt overfor et manus han temperamentsmessig ikke passer til, og parret med en regissør som ikke kan lære ham å unngå fallgruvene, gjør han det enhver skuespiller i hans posisjon ville gjort: han faller tilbake på det han vet fungerer.  Siden han må spille en dreven, besatt og bøllete filmskaper, leter Malkovich i sin egen katalog av slike roller og finner... F.W. Murnau, som han spilte i filmen 'Shadow of the Vampire'.  Problemet med denne løsningen er at Murnau og Weinstein (ok, ok... Fein) neppe er av samme støpning, og dette karaktervalget fører oss lenger unna målet enn nærmere.  Til tross for all den kreative fliden Malkovich legger i rollen, mangler resultatet så totalt lidenskap at vi rett og slett ikke tror på mørket hans, eller hans jordnære lyster, noe som gjør hele poenget med stykket meningsløst. Det som felte Weinstein var hans kjødelige begjær, og hvis vi ikke tror på det, har vi ikke bunnplanken i forestillingen.

For så vidt kan det samme sies om måten hele manuset er skrevet på.  Vi får en rekke scener, hver av dem dominert av Fein, men supplert med opptredener – lange eller flyktige – av ulike figurer som kretser rundt ham.  Som helhet er det ofte mulig å ane hvor disse scenene kommer fra, uten at man klarer å tyde hvilken felles destinasjon de er ment å styre mot.  Det er kanskje noe Mamet vil finne ut av i omskrivingene som vil skje mellom nå og Broadway.  Det er også litt moro i å gjette hvem som kan bli valgt til å erstatte den berømte og svært salgbare stjernen: jeg holder en knapp på Nathan Lane.  Slik manuset er nå, ville en skuespiller av hans kaliber sannsynligvis fått langt mer ut av rollen.

John Malkovich og Matthew Pidgeon i Bitter Wheat. Foto: Manuel Harlan

Resten av ensemblet klarer seg noe bedre, nesten i omvendt proporsjon til hvor mye tid de tilbringer på scenen.  Doon Mackichan spiller Feins sekretær, Sondra, som en slags mer glamorøs versjon av Birdie (Thelma Ritter, Bette Davis' påkleder og kyniske, men trofaste hjelper i 'All About Eve'), med en god dæsj Eve Arden (i nesten hvilken som helst rolle hun hadde) i miksen.  Referansene til det gamle Hollywood er treffende, for dette føles som et veldig gammeldags teaterstykke.  Selv åpningsscenen, der Matthew Pidgeons «forfatter» blir revet i filler av rottweileren med kikkhullsoperasjonsferdigheter som er Malkovichs iskalde mogul, føles som om den hører hjemme i et annet stykke.  Det er synd, for den inneholder tross alt en del viktig plottinformasjon som vi burde brydd oss om (men ikke gjør).

Doon Mackichan og John Malkovich i Bitter Wheat. Foto: Manuel Harlan

Neste i rekken er den korrupte medisineren, Teddy Kempners doktor Wald, som deler ut to like flasker med radikalt forskjellige piller til Fein – noe som ser ut til å legge opp til en forvekslingskomedie, men som aldri blir fulgt opp.  Manuset gjør stadig dette: det etablerer konvensjoner som forfatteren tilsynelatende mister interessen for å utforske videre.  Det er irriterende.  Vi får også Alexander Arnolds bare delvis hørbare Roberto, en inkompetent praktikant som går ut og inn av scenen.  Uansett hvor pengene i denne produksjonen har gått, er det åpenbart ikke til ham.  Og så, i en rolle som burde vært prikken over i-en på dette West End-stykket, har vi Ioanna Kimbooks klønete og uvitende «ingenue», stjerneskuddet Yung Kim Li – en koreaner med røtter i Kent, helt alene i Hollywoods store, stygge ulveland.  Hun holder på å sulte ihjel etter å ha takket nei til all næring på en 27 timer lang flytur før debuten i filmhovedstaden (et av manusets mange logiske hull), og hun tvinges til å mase om dette i et viktig møte, som om hun ikke hadde noe bedre å si.  Her ligner hun sterkt på bimbo-karakteren i den originale 'The League of Gentlemen', som konstant prøver å få seg noe å spise, og som på humoristisk vis alltid feiler – selv i siste sekund.  Men igjen, Mamet klarer ikke å servere denne vitsen like elegant som det er gjort før. Hun må deretter «vende tilbake til åstedet» i andre akt, og jeg slet med å se noen motivasjon for at hun skulle gjøre det (var hun fortsatt sulten?).  Slik det står nå, virker det bare som om man hoper ydmykelse oppå skam.

Uansett, der har du det.  John Malkovichs retur til scenen.  Gjør opp din egen mening.

BESTILL BILLETTER TIL BITTER WHEAT