ANMELDELSE: Blood Brothers 2017, New Victoria Theatre Woking (Turné) ✭✭✭✭

Ensemblet i Blood Brothers (tidligere besetning) Blood Brothers

New Victoria Theatre Woking

Nå på norgesturné

17. januar 2017

4 stjerner

Turnéinformasjon – Bestill billetter nå Det er en grunn til at Blood Brothers er den tredje lengstspillende forestillingen i West Ends historie, og for dens vedvarende suksess (jeg tror kanskje bare Bill Kenwright og Willy Russell vet nøyaktig hvor lenge turneen har vært på veien!), og hvorfor hver eneste publikummer reiste seg etter teppefall for fulle hus i Woking i kveld. Dette er nemlig et stykke uten fjas og fakter som treffer deg rett i hjertet.

Det var interessant for meg å se denne traveren i kveld sammen med en som aldri hadde sett Blood Brothers før. Man må huske at det fortsatt finnes de som ikke har sett forestillingen, så for ikke å røpe for mye av handlingen, skal jeg konsentrere meg om prestasjonene og selve produksjonskvaliteten.

Blood Brothers er en musikal som er avhengig av noen få, kritiske elementer. Bommer man på disse, er løpet kjørt før man i det hele tatt har begynt. For det første: Siden de fleste skuespillerne spiller karakterer fra 7- til 28-årsalderen, må man tro fullt og helt på deres skildring av barn. For det andre må sannheten og intensiteten i dramaet aldri falme (alltid en utfordring med langspillende stykker), og til slutt handler alt om timing – denne forestillingen har tidenes avslutning, men hvis timingen svikter, faller det hele sammen.

Dette ensemblet har virkelig knekt koden når det gjelder det barnlige ved rollene sine. Deres fysikk, nyanserte reaksjoner og prøvende dristighet fikk publikum til å hyle av latter. Det er vakkert håndtert, og takket være stødig regi er den ungdommelige energien i første akt en fryd å se på. Adam Search som Sammy, Alison Crawford som Linda, Joanne McShane som Brenda og Henry Regan som Perkins (au!) var helt fantastiske.

Tidligere besetning: Sean Jones & Simon Willmont

Som tvillingene var Sean Jones (Mickey) og Mark Hutchinson (Eddie) midt i blinken når hele «arv kontra miljø»-scenarioet utspiller seg i Thatchers Storbritannia. Solide forestillinger fra begge og et genuint bånd mellom dem gjorde dette til en av de beste duoene jeg har sett.

Rollen som fortelleren (The Narrator), spilt av Dean Chisnall, er en krevende oppgave. Fortelleren i Blood Brothers er sannhetens legemliggjøring. Han er alltid til stede, til tross for fornektelse og skuespill, og konfronterer hovedkarakterene i deres mest sårbare øyeblikk mens han guider publikum gjennom denne rå historien. Chisnall leverer varene; han er kjølig og elegant, men samtidig truende og allestedsnærværende – en frisk tolkning av en karakter som ofte kan forsvinne i skyggene.

Dette ensemblet er beåndet av Tim Churchill som Mr. Lyons, Graham Martin, hvis transformasjon fra rektor på en snobbete privatskole til overarbeidet lærer i den offentlige skolen var fremragende, og Sarah Jane Buckley som spilte Mrs. Lyons med en overflod av paranoia – aldri overspilt, men ulmende helt til hun uten et ord kokte over og satte i gang historiens sluttspill. Det er et talentfullt ensemble av store skuespillere.

Tidligere besetning med Lyn Paul som Mrs. Johnstone

Så har vi selvfølgelig fabelaktige Lyn Paul som Mrs. Johnstone. Dette er en prestasjon som strømmer over av ekthet, erfaring og rent talent. Paul klarer å utstråle bøttevis med morskjærlighet som merkes helt bakerst i den enorme salen. Mot slutten ser man virkelig det bleke ansiktet til en sønderknust mor. Perfeksjon.

Jeg elsker å se Blood Brothers sammen med et publikum av tenåringer. Man vet at de ikke tolererer tull. Under kveldens forestilling var de musestille, så lattermilde, engasjert i dramaet, og etterpå jublet de før de samlet seg i små grupper, oppløst i tårer. Slik er kraften i god, ærlig historiefortelling. Bob Tomson og Bill Kenwright (regi), Phil Gostelow (musikalsk leder), Andy Walmsley (scenografi), Nick Riching (lys) og Dan Samson (lyd) skal ha all ære for å holde forestillingen frisk, levende og relevant for et ungt publikum.

Mine to favorittøyeblikk i kveld må være «Miss Jones» og numrene «Shoes Upon The Table/Madman». I et Storbritannia preget av økonomiske innstramminger traff «Miss Jones» og arbeidsledighetskøen en nerve.

Når det gjelder presisjonen jeg nevnte ved slutten av stykket, satt den som et skudd. Den nervøse småringen fra et sjokkert publikum i salen hørtes akkurat slik den skulle.

Hvis du ikke har sett Blood Brothers ennå, bør du få med deg den nåværende turneen. Men husk, hvis stykket klarer å fylle teatret på en tirsdagskveld, må du være rask med å sikre deg billetter!

FINN UT MER OM BLOOD BROTHERS UK TURNÉ

Vi beklager, da denne anmeldelsen ble publisert var ikke fotografier av det nåværende ensemblet tilgjengelige.