ANMELDELSE: Candide, Menier Chocolate Factory, ✭✭✭✭✭

Candide på Menier Chocolate Factory. Foto: Nobby Clark Candide

Menier Chocolate Factory

22. februar Saken er den: Candide (musikk av Leonard Bernstein, manus av Voltaire via Hugh Wheeler og Matthew White, sangtekster av Wilbur, Sondheim, Bernstein, Dorothy Parker, Lillian Helman og John Latouche) er et svært krevende stykke musikkteater.

Teksten er komplisert, musikken er genial, utfordrende og gripende, og det er en av disse oppsetningene som krever et genuint begavet ensemble hvor hver enkelt kan agere fabelaktig og synge enda bedre – samt et publikum som er villig til å følge med for å virkelig få utbytte av forestillingen. Den inneholder selve bravurnummeret for en ledende sopran (Glitter and be Gay) og det vakreste og mest hjemsøkende koralstykket som noensinne er skrevet for en musikal (Make Our Garden Grow).

Når det fungerer, er det magisk: et fabelaktig eventyr, et allegorisk moralspill, et morsomt ensemblestykke, en kjærlighetshistorie og en lærdom i å overvinne motgang og finne lykken der den er å få. Når det ikke fungerer, er det de kjedeligste to og en halv timene du noensinne vil tilbringe i et teater (hvis vi ser bort fra oppsetninger av Dantons død), og tiden ville vært bedre brukt hjemme i sofaen med Bernsteins egen innspilling på øret.

En versjon av stykket spiller nå sine siste forestillinger på Menier Chocolate Factory, bearbeidet og regissert av Matthew White, med koreografi av Adam Cooper, musikalsk tilsyn av David Charles Abell, musikalsk ledelse av Seann Alderking, scenografi og kostymer av Paul Farnsworth og lysdesign av Paul Anderson.

Det er vanskelig å finne de rette ordene for å beskrive denne teateropplevelsen, men her er et forsøk: Bergtagende. Grundig. Overveldende. Strålende. Sublimt.

White har med varme og en eksepsjonell detaljfølelse regissert hvert sekund av stykket, og den slående scenografien, kostymene og lyset forenes i å ta publikum med på en magisk reise. Det er nesten umulig å ikke føle seg som en niåring som sluker Grimm eller H.C. Andersen mens de voldsomme og grusomme erfaringene til tittelfiguren tårner seg opp. Men det føles aldri mørkt – hjertet er i aller høyeste grad til stede.

Det er utrolig morsomt, og samtidig like innsiktsfullt og hjerterått. Under finalen i andre akt får man mest av alt lyst til å holde vennene man har med seg i salen i hånden. Whites bragd her er helt fenomenal.

Han får drahjelp av et ekstraordinært ensemble – uten tvil de beste sangstemmene jeg noensinne har hørt på en scene i London. Deres versjoner av Make Our Garden Grow og Universal Good er perfekte på alle mulige måter. Helt perfekte.

Fra Fee er fullstendig sjarmerende som Candide; åpen, naiv, frisk, maskulin på en ungdommelig måte og med en stemme som utfordres av Bernsteins partitur. Når han synger, kjenner man spenningen i om han vil mestre de krevende partiene, og han leverer hver eneste gang. Jeg tror aldri jeg har sett Nothing More Than This fremført så stemningsfullt. Skuespillet hans er også helt presist – han bærer virkelig forestillingen ved å hente ut hver tanke, hver handling og hvert øyeblikk for patos, skjønnhet og forståelse.

James Dreyfus er intet mindre enn sensasjonell som Pangloss/Cacambo/Martin – kvikk, småfrekk, klok og i glimrende stemmeform. Jeg har aldri sett ham bedre. Cassidy Janson er en freidig, iherdig og aldeles herlig Paquette; David Thaxton er bemerkelsesverdig som Maximilian – tørr, underfundig, feminin, herlig uspiselig og i topp vokalform.

Michael Cahill, Helen Walsh, Jeremy Batt og Rachel Burrell utmerker seg, både med karakterskuespill og vokale prestasjoner, men det finnes egentlig ikke ett svakt ledd i ensemblet. Og de jobber knallhardt og uavbrutt gjennom det hele.

Jackie Clune, som spiller den gamle damen, er kanskje ikke helt i samme liga som de andre når det gjelder sang og skuespill, men i løpet av spilleperioden har hun vokst i selvsikkerhet og dyktighet. Scenene som hviler på hennes skuldre, og spesielt Easily Assimilated, pulserer nå med den samme energien som resten av Whites geniale puslespill.

Musikerne spiller med stor dyktighet, og selv om det virket å være i overkant få strykere i den storslåtte ouverturen, gikk den følelsen raskt over. Dette er en produksjon i verdensklasse – helt ærlig burde National Theatre plukke den opp og la den gå i månedsvis som en del av repertoaret sitt.

Jeg tviler på at jeg noensinne vil se en mer fortryllende, oppløftende eller fremragende oppsetning av dette stykket. Ikke minst fordi Scarlett Strallen er den mest uovertrufne Cunegonda verden noensinne vil se. Jeg har aldri hørt Glitter And Be Gay sunget så uanstrengt og kyndig; hver note perfekt plassert, hvert ord praktfullt artikulert, hver rampete eller grådige tanke så klokt formidlet. Det er et genialt øyeblikk med en lysekrone som bare må oppleves. Innsatsen hennes gjennom hele stykket er feilfri; hun treffer på alt, enten det er hysterisk morsomt, rørende eller trist. Samspillet med Fee er glitrende, skjørt og helt riktig. You Were Dead, You Know er rett og slett slående. Hun feier gulvet med Kristin Chenoweth, noe som kanskje høres usannsynlig ut, men det er det faktiske tilfellet her.

Denne geniale oppsetningen bør man ikke gå glipp av. Selg en nyre for å få den med deg og ta del i denne ekstatiske opplevelsen.