ANMELDELSE: Cats, New Wimbledon Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i Cats. Foto: Alessandro Pinna Cats

New Wimbledon Theatre (UK Turné)

7. november 2016

4 stjerner

Informasjon om turnéen

Tilsynelatende ble den eldste registrerte katten i verden 38 år gammel, men Andrew Lloyd Webbers klan av katter ligger ikke langt bak. De inntar nå scenen igjen på sin britiske og internasjonale turné med «Cats», 35 år etter premieren på New London Theatre. Selv om jeg kjente til forestillingen fra før, var dette mitt første besøk på Jellicle-ballet. Til tross for øyeblikk som fikk hjertet til å banke og en utvilsom, imponerende storslåtthet, satt jeg igjen med en følelse av forvirring.

Emily Langham (Rumpleteazer) og Joe Menry (Mungojerrie). Foto: Alessandro Pinna I sin «Old Possum’s Book of Practical Cats» skriver T.S. Eliot: «The Jellicle moon is shining bright, Jellicles come to the Jellicle Ball». Det er denne natten som setter scenen, hvor den kloke Old Deuteronomy skal velge ut én katt som skal gjenfødes til et nytt liv. Ut fra John Napiers imponerende søppelfylling-scenografi kryper kattene; noen sniker seg frem under spredt avfall, andre piler gjennom salen. Her er Jennyanydots – den late katten, den rampete og lekne duoen Mungojerrie og Rumpleteazer, og Gus – teaterkatten. Vi møter også Rum Tum Tugger, Jemima og Bustopher Jones, som alle håper på å bli velsignet med det nye Jellicle-livet. Særlig imponerende (kanskje fordi jeg selv som regel drar ut med ett skjevt øyenbryn, for ikke å snakke om et helt sett med detaljerte værhår) er Napiers intrikate sminkedesign. Den fremhever hver katts unike personlighet, forsterket av skuespillernes subtile dyriske bevegelser med neser og pels. Men det er Grizabella – den falne glamourkatten som først blir avvist av flokken – som blir valgt av Old Deuteronomy til å dra til «The Heaviside Layer» for å gjenfødes, etter at hun har sunget om sin «Memory» og dagene da livet var vakkert. Det må sies: Marianne Benedict som Grizabella leverer den beste tolkningen av denne ikoniske sangen jeg noensinne har hørt. I det klimaktiske crescendoet har hun en vokal kraft og en rå ærlighet som gjør at publikums uavbrutte applaus (som utvilsomt vil gjenta seg hver kveld) er fullstendig velfortjent.

Marianne Benedict som Grizabella. Foto: Paul Coltas

Det er gjort enkelte endringer i forestillingen, og Rum Tum Tugger – den før så flørtende og brautende katten – er nå en breakdansende gatekatt med gullkjede og et hip-hop-lydbilde. Dette skjærer i øynene og ørene sammenlignet med resten av showet. Med populariteten til «In the Heights» og suksessen til «Hamilton» (som London venter utålmodig på), lever rap-musikken i beste velgående i teateret, men dette forsøket på å modernisere karakteren fungerer ikke for meg.

«Cats» er primært en dansesekvens, noe som er forfriskende blant de mange gjennom-sungne musikalene. Kattene forteller sin historie og feirer hverandre gjennom ballett og akrobatikk som pulserer av liv og iver. Gillian Lynnes koreografi er imponerende presis og skarp, fremført av et ensemble med misunnelsesverdig kondisjon. Hvis jeg måtte innta rollen som Old Deuteronomy og velge én katt som skulle få krølle seg sammen ved føttene mine, ville det vært Lee Greenaways Skimbleshanks – jernbanekatten. Jeg ble trukket mot hans personlighet, og det er et av mine favorittnumre i partituret.

Lee Greenaway som Skimbleshanks. Foto: Alessandro Pinna

Jeg forventet å sitte igjen med en overveldende følelse av utopi; dette er tross alt en musikal om forsoning, som oppfordrer oss til å feire oss selv som individer. Den er visuelt stimulerende og har et ensemble som leverer med stor kraft. Det er et rent, polert og intelligent stykke arbeid. Likevel føles enkelte sekvenser noe lange, og tankene mine begynte å vandre. Noen av kattenes historier interesserte meg rett og slett ikke, kanskje fordi jeg ikke fikk friheten til å trekke mine egne slutninger om dem som karakterer: Jeg får beskjed om at jeg skal være redd for Macavity og at jeg skal elske Old Deuteronomy, i stedet for å få lov til å føle det på egne premisser. For de som aldri har sett teater live før, er dette en flott introduksjon, og det var magisk å høre hviskingen fra de yngre publikummerne når kattene beveget seg blant dem. Men jeg sitter fast i et «det er ikke deg, det er meg»-øyeblikk. Skal jeg som kritiker ignorere alt det gode ved denne forestillingen og skrive negativt bare fordi den ikke rørte noe dypt i meg? Det ville vært urettferdig og ville ikke ytt verket rettferdighet. Gi meg Lloyd-Webbers maskerte gjenferd og hans «Angel of Music», og jeg smelter fullstendig, men «Cats» er rett og slett ikke helt min smak.

Uansett har jeg vel alltid vært mer et hundemenneske.

LES MER OM CATS-TURNÉEN I STORBRITANNIA