ANMELDELSE: Ellen Terry med Eileen Atkins, Sam Wanamaker Playhouse ✭✭✭✭✭

Eileen Atkins som Ellen Terry i Ellen Terry With Eileen Atkins

Sam Wanamaker Playhouse

23. februar 2014

Historien anerkjenner Ellen Terry som en av tidenes største skuespillerinner. Sammen med Henry Irving regjerte hun verdens teaterscener sent på 1800-tallet, og hun var tettest knyttet til Shakespeare. Da hun trakk seg tilbake fra scenen, skrev hun om Shakespeare og startet en ny karriere med foredrag om kvinnene Shakespeare skapte – fortellinger formet og inspirert av hennes egen lange karriere i disse rollene. Hun hadde bestemte meninger om hvordan en skuespillerinne burde tolke hver rolle, og hennes synspunkter brøt ofte med tradisjonelle oppfatninger.

Nå spilles «Ellen Terry with Eileen Atkins» på Sam Wanamaker Theatre, en fabelaktig teateropplevelse formet av Atkins ut fra Terrys egne skrifter. Atkins spiller Terry som holder et av sine foredrag, og i løpet av forestillingen fremfører hun utdrag fra Shakespeares vers for karakterer som Portia, Julie, Rosalind, Beatrice, Ophelia, Viola, Desdemona og Cordelia.

Det er en tvers igjennom vakker opplevelse å se Atkins, en av våre aller største scenekunstnere, kanalisere Terry. Hennes vokalbruk, hennes livfulle og innsiktsfulle tekstforståelse, hennes blikk for komiske muligheter og hennes ufeilbarlige evne til å hente ut hver eneste nyanse og dramatiske effekt, gjør dette til en uforglemmelig og gledesfylt kveld i teatret.

Terry skrev at skuespillerens oppgave «er å lære hvordan man oversetter (den Shakespearske) karakteren til seg selv, hvordan man gjør dens tanker til sine egne tanker, dens ord til sine egne ord», og hun hevdet sin rett til å tale om karakterene fordi hun besatt «kunnskapen som kun kan vinnes gjennom forening med dem».

Atkins personifiserer og legemliggjør Terrys tanker. Hun belyser hver eneste linje av Shakespeare hun fremfører med klarhet og forståelse. Når man hører henne fremføre selv de mest kjente passasjene fra Shakespeare, er det vanskelig å ikke tro at man hører dem for aller første gang. De er utrolig levende, friske som strålene fra en ny demring, og like blendende.

Bredden og allsidigheten Atkins demonstrerer her er forbløffende. Når hun spiller Julie eller Ophelia, forsvinner hennes nesten åtti år – hun er ung, sårbar og guddommelig. Hennes fremføring av Portias «barmhjertighetstale» tar pusten fra en, og det er lett å forstå hvorfor Terry sammenlignet denne talen med Fadervår.

Jeg har aldri sett Ophelias galskapsscene bedre fremført enn Atkins gjør det her. For en gangs skyld ga det fullstendig mening. Likeledes er det vanskelig å forestille seg en bedre Rosalind, Viola eller Beatrice enn versjonene vi får se her i stemningsfulle og sitrende bruddstykker fra de store komediene.

Men mest overraskende – og givende – er de uventede godbitene: en treffsikkert morsom, men tvers igjennom landlig Mrs Page som leser Sir Johns kjærlighetsbrev; den milde, men hjerterå scenen der Julie våkner i graven; gjenforeningsscenen mellom Lear og Cordelia (Atkins spiller begge rollene fullstendig overbevisende og med en gåsehudfremkallende glød som overgår den nåværende Sam Mendes-produksjonen på Olivier Theatre); og, mest bemerkelsesverdig, dialogen mellom Emilia og Othello etter drapet på Desdemona – en prestasjon som tydeliggjør nøyaktig hvem som er den sanne helten i sluttscenene av Othello.

En uforglemmelig kveld med en av verdens fremste nålevende skuespillerinner.