ANMELDELSE: Give My Regards To Broadway, Upstairs At The Gatehouse ✭✭✭

Julian Eaves har tatt turen til Upstairs at the Gatehouse for å anmelde Give My Regards To Broadway.

Give My Regards To Broadway

Upstairs At The Gatehouse

20. juli 2018

3 stjerner

Det fantastiske med denne vakre, lille fringe-teaterperlen i Nord-London er dens uavlatelige evne til å identifisere og gi plass til landets beste nye teatertalenter.  Ethvert besøk til dette romslige og utrolig allsidige lokalet over en pub tar deg opp en trapp som bokstavelig talt er tapetsert med plakater fra tidligere produksjoner, hvor du kan se noen av de største navnene i dagens britiske underholdningsbransje.  Går du videre inn i baren i andre etasje, er veggene dekket helt opp til taket med «spotlight»-bilder av de som har spilt her – en vaskeekte liste over det ypperste bransjen har å by på, særlig innen den mest krevende av alle sjangre: musikaler.

Og nå, med denne sjarmerende sommer-revyen, får vi bekreftet at nye fjes og navn vil føye seg inn i denne rekken av talenter. Formatet er enkelt: to gutter og to jenter, et piano og trommer, tar oss gjennom en parade fra «The Great American Songbook» – fra George M. Cohans dager (som står bak tittelnummeret) og helt frem til krigstidens suksesser. Selv om showet er annonsert å slutte i 1942, er det mange numre som krysser den grensen, og mye av materialet bryter også med regelen om at alt må stamme fra Broadway: Hollywood er godt representert her med mye lekkert materiale.

I de dyktige hendene til Harry Blumenau – som er kjent i bransjen også i andre roller, men som her fungerer som en effektiv og tydelig regissør – er rekkefølgen på sangene velorganisert og sømløst utført.  Etter hvert som forestillingen skrider frem, øker også flyten og naturligheten i hvordan ensemblet samhandler med publikum, og enkelte numre skaper ekte magi.  Koreografen Chris Whittaker bidrar også sterkt her: han vet nøyaktig hvordan han skal utnytte rommet, og har det tydelig gøy med å skape svært tiltalende danser for teamet sitt.  Jeg har en følelse av at begge disse kreative kreftene vil fortsette å finslipe showet i løpet av spilleperioden.

Den mest erfarne i kvartetten er uten tvil amerikanske Rebecca LaChance, som blant annet tar med seg ekspertise fra Tisch og hovedrollen i den nylige britiske turnéproduksjonen av 'Mack and Mabel'.  Hun har en bergtakende scenetilværelse, hvor en mesterlig sans for detaljer livnes opp av hennes bunnsolide, avslappede og spontane stil; det er en uimotståelig kombinasjon, og jeg er sikker på at vi kommer til å se mye mer til henne fremover.

Blant de nyere talentene finner vi den tiltalende sopranen Thea Butler, som er klokt forsiktig med sin vakre stemme og aldri presser den.  Guttene utgjør en livlig og, i likhet med damene, kontrasterende duo: den dramatisk imponerende Albert Linsdell, hvis fysikk alltid er stimulerende og som bringer kraft til koreografien, og den fløyelsmyke Ben Lancaster – som minner om Jamie Cullen – og hvis tilsynelatende uanstrengte vokal er prikkfri og frisk som en sommerdag.  Det er ingen enkel oppgave å få så velkjent musikalsk materiale til å høres så nytt og engasjerende ut.

Forestillingens fremste ess er likevel den utsøkte musikalske ledelsen fra pianoet ved Oli George Rew. Han er stadig mer ettertraktet og er i ferd med å bli en av de beste akkompagnatørene vi har.  Du vil huske hans prestasjon, og den utmerkede trommeslagerens, like godt som skuespillernes.  Dette skyldes i stor grad de eksepsjonelle arrangementene til et flunkende nytt stjerneskudd i bransjen: Lawrence Michalowski.  Michalowski har knapt rukket å forlate skolebenken, men er et slående nytt talent med evnen til å tenke nytt om selv de mest kjente musikalske stiene, og utforsker nye klanger i noen av musikalhistoriens mest spilte klassikere.  Hans friske fantasi og treffsikre valg tar pusten fra deg når han leverer treff etter treff med sine briljante nye orkestreringer.

Det blir en smakssak om man er enig i valget om å utelate et tydeligere tema eller en rød tråd.  Tidligere har dette vært et fast og trygt element i revyene på Upstairs, og publikum her forventer gjerne en slik ramme rundt showet.  Hvem vet?  Det man kan si, er at det mangler her, og personlig savnet jeg det litt.  Kanskje jeg er programmert til å forvente at en revy har mer strukturell substans enn det vi får servert her.  I så fall er jeg nok ikke den eneste: kanskje det er noe som burde tas med i vurderingen?  Selv om showet fryder seg i fantastiske musikalske arrangementer, hadde det kanskje tjent på en tydeligere «innstilling» eller karakter?  Da ville kanskje også enkelte gråsoner i regi og koreografi fremstått mer definerte?

Lyset er fint satt av Ali Hunter med noen stilige finesser, mens lyden av Nico Menghini kanskje er et hakk for diskré: valget om å la stemmene være uforsterket er greit nok, men det var ett og annet problem med hørbarheten.  Alt i alt er dette nok en fjær i hatten for produsent Joseph Hodges, som – tross sin unge alder – allerede har oppnådd så mye.

NETTSIDE: UPSTAIRS AT THE GATEHOUSE