ANMELDELSE: Hello/Goodbye, Hampstead Theatre ✭✭

Miranda Raison og Shaun Evans i Hello/Goodbye. Foto: Manuel Harlan Hello/Goodbye

Hampstead Theatre

3. februar 2015

2 stjerner

«Peter Souters Hello/Goodbye er hans første stykke, en smart, moderne romantisk komedie og en slags Privatliv for vår tid.» Slik lyder ordene fra teatersjef Edward Hall i programmet for Hello/Goodbye, som nå spilles på hovedscenen ved Hampstead Theatre etter å ha hatt en vellykket periode i teatrets mindre scene («downstairs»), der strålende omtaler og prat mellom publikum sørget for en fyllingsgrad på over 97 %.

Tre poenger bør påpekes med det samme.

For det første, som en slagferdig kollega bemerket: Privatliv er det moderne Privatliv. For det andre, Hello/Goodbye kan kanskje være mye, men en romantisk komedie er det ikke.

For det tredje har de ansvarlige for det «strålende ryktet» mye å svare for.

Hovedproblemet med Souters stykke er at det faktisk ikke er et teaterstykke. Det er en rekke sketsjer fra en dramedie på TV gjort om til to lange akter. Det baserer seg på den tette intimiteten som fjernsynet kan skape, og som kanskje kan gjenskapes i et lite rom som Hampstead Downstairs. Kanskje.

Riktignok har det et interessant premiss: vi følger den første timen av et pars første møte, og den siste timen av forholdet deres. Man ser umiddelbart hvordan dette kunne fungert som en interessant TV-serie, med seks episoder om seks ulike par på kanaler som BBC3, Channel 4 eller ITV2. Likeledes kunne det ha fungert godt som et radioteater.

Souters bakgrunn er nettopp skriving for TV og radio, og det merkes. I første akt kunne jeg, som jeg faktisk gjorde en stund, lukke øynene og bare lytte til replikkvekslingene og få nøyaktig det samme utbyttet som med øynene åpne. Å skape karakterenes utseende og vesen i sitt eget hode bidrar faktisk til å døyve manglene i selve teateropplevelsen.

Souter har her hatt fokus på den snertne replikken, den smarte fornærmelsen og det avslørende stikket, heller enn på menneskene som fremfører dem. På en teaterscene er karakteroppbygging vel så viktig som, om ikke viktigere enn, selve dialogen. Hvis man ikke tror på karakterene, vil ikke stykket fungere.

Måten disse karakterene møtes på er hinsides absurd: to ulike eiendomsmeglere har klart å leie ut samme leilighet til to forskjellige personer samtidig, og begge dukker opp for å flytte inn på likt. Gnister oppstår. Romanse følger. Jada, selvfølgelig.

Av grunner jeg ikke helt forstår, er salen bygget om til en slags «Thrust»-scene (hvor publikum sitter på tre sider) for denne produksjonen. Antagelig håpet regissør Tamara Harvey og scenograf Lucy Osborne at dette skulle gjenskape noe av den intimiteten Downstairs-scenen ga naturlig. Problemet er bare at Osbornes scenografi ikke kan ses ordentlig fra alle plasser; stykket utspiller seg på en Thrust-scene, men er regissert som om det sto bak en tradisjonell prosceniumsbue. Mystisk.

Den mannlige hovedrollen, Alex, er en einstøing, en rastløs introvert, en brillefin og kunnskapsrik nerd med lidenskap for samling: han har kolleksjoner av alt mulig rart – hver eneste McDonald’s-leke, signerte bilder fra alle som har gått på månen, uåpnede esker med Star Wars-figurer og insekter. Du skjønner tegninga. Til tross for at han selv hevder å være innadvendt, klarer han å skryte uhemmet til en fremmed, en skrikende kvinne som truer ham med juling fra sin rugbyspillende kjæreste, om sine enorme seksuelle ferdigheter – som han selv beskriver å være av «Landskamp-standard». Ferdighetene kan kanskje være troverdige; skrytingen er imidlertid helt i strid med alt annet ved personligheten hans.

Juliet, den kvinnelige hovedrollen, samler på elskere. Hun virker ute av stand til å være trofast, og etter å ha hatt sex med kjærestens bestekompis på hans bryllupsdag, er hun ikke lenger sammen med nevnte kjæreste – derav behovet for å flytte inn i leiligheten Alex har tatt i besittelse. Dermed skal hun tilsynelatende være det ideelle partnervalg for en forsiktig og nøye introvert. Vel, kanskje i en parallell virkelighet.

Disse usannsynlige karakterene kjemper usannsynlig mot hverandre med ord som våpen, og har deretter enda mer usannsynlig sex. Det er like banalt som det er merkelig.

For å være helt rettferdig: noe av dialogen får en til å smile, og av og til ler man høyt. Men helhetsopplevelsen er langtekkelig og forutsigbar (særlig «tvisten» i andre akt), og beundring for en og annen velskrevet setning er ikke nok til å rettferdiggjøre oppsetningen.

Det som likevel gjør denne produksjonen verdt et besøk, om du har to timer til overs, er skuespillerprestasjonene – i hvert fall for det meste. Shaun Evans viser overbevisende sine ferdigheter som skuespiller; hans tolkning av Alex er kompleks, detaljrik og fullstendig sjarmerende. Hver lille rykning, hver justering av brillene, hvert drag i genseren, hvert stille øyeblikk for å døyve spenningen – alt dette bidrar til en fullstendig troverdig karakter som prøver å håndtere en utroverdig verden.

Evans er spesielt god i samspillet med de to mindre rollene, Luke og Amanda. Luke er den bedratte ekskjæresten til Juliet som kommer til leiligheten etter hennes høylytte krav om hjelp. Leo Starr, som steppet inn for en syk Luke Neal, var helt perfekt som den kjekke, hyggelige fyren som blir tråkket på av Juliet. Evans og Starr etablerer raskt og uanstrengt den typiske, overfladiske kontakten som oppstår når to menn møtes for første gang og har noe, men ikke mye, til felles.

Bathsheba Piepe har den vanskeligste rollen som en mystisk inntrenger i andre akt. I sin profesjonelle scenedebut er Piepe forfriskende engasjerende og en fryd å se på. Når hennes nærvær blir forklart i ettertid, ser man at jobben hun har gjort frem til det punktet har vært formidabelt kalibrert. Hun og Evans har akkurat den rette kjemien som gjør at deres bekjentskap virker helt ekte.

At den kvinnelige hovedkarakteren heter Juliet må være Souters forsøk på å være smart, for karakteren er så ulik Shakespeares heltinne som det går an å bli. Lunefull, selvopptatt, skingrende nok til å sprenge trommehinner, ondskapsfull og sarkastisk; denne Juliet er spektakulært vakker på utsiden, men fryktelig på innsiden. Miranda Raison, en begavet og fengslende skuespillerinne, gjør sitt beste for å gi liv til denne karikaturen, men det er en tung oppgave. Hun er på sitt beste i andre akt, og mer enn en gang får hun materialet til å virke bedre enn det egentlig er.

Men den alvorligste mangelen, spesielt i første akt, er det totale fraværet av seksuell kjemi mellom Raison og Evans. De klarer knapt å nærme seg et nivå av skolegårdsvennskap, enn si et ekte voksenforhold basert på lyst og kjærlighet. Dette skyldes manuset mer enn noe annet, men det undergraver fatalt stykkets sjanse til å lykkes.

Det underliggende budskapet i «romansen» sentralt i stykket er at man må eller bør være villig til å kaste bort eller endre de tingene som gjør en til et individ, for å gjøre partneren sin lykkelig. Dette er like overraskende som det er uforståelig.

Hello/Goodbye er skuffende som teaterstykke, og spesielt som romantisk komedie. Evans og Raison gjør sitt beste, særlig Evans, men deres innsats under Tamara Harveys regi klarer ikke å overvinne de iboende problemene i teksten.

Uromantisk og ikke spesielt morsomt

Hello/Goodbye spilles frem til 28. februar 2015 på Hampstead Theatre