ANMELDELSE: Her Big Chance, Talking Heads ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Jodie Comer i Her Big Chance, en del av Alan Bennetts Talking Heads som nå strømmes på BBC iPlayer.

Jodie Comer Talking Heads: Her Big Chance.

Strømmes nå på BBC iPlayer.

4 stjerner

Se nå

En av fallgruvene ved å nytolke klassiske TV-stykker, og noe av grunnen til at man som seer kan være litt skeptisk til et gjensyn, er at originalen kan være så høyt elsket at det er vanskelig å slippe taket på den første tolkingen. Denne runden med Talking Heads har vært en sann fryd, da hver enkelt skuespiller står støtt ved siden av originalprestasjonen – og enkelte (spesielt Tamsin Grieg og Martin Freeman, etter min mening) har virkelig gjort rollene til sine egne. Her Big Chance er det eneste stykket hvor jeg føler jeg fremdeles kan høre den opprinnelige skuespilleren, Julie Walters, i teksten og talemønstrene. Det er det to grunner til: for det første ble stykket åpenbart skrevet med Walters i tankene, og for det andre skyldes det min egen lille besettelse av nettopp denne monologen – en av Bennetts aller beste, som jeg kan sitere fra på rams.

Dette er på ingen måte ment som kritikk av Jodie Comers innsats som Lesley; en skuespiller som er ekstremt stolt av sin egen profesjonalitet, selv om hun bare har en statistrolle. Hun har jobbet med Roman Polanski på Tess (i rollen som Chloe, hun bakpå vognen), og får nå en rolle hun håper skal bli hennes store gjennombrudd. Det som blir tydelig for oss, er at rollen snarere vil gjøre henne beryktet, da det åpenbart er snakk om en lavbudsjetts mykpornofilm med planlagt utgivelse i Tyskland og muligens Tyrkia. Lesley undrer seg over hvorfor hun alltid får rollen som den «løsslupne jenta», samtidig som hun ligger med ulike menn – fortrinnsvis de som overhodet IKKE kan fremme karrieren hennes – slik er hennes naivitet og lengsel etter suksess.

Det som har endret seg siden første gang stykket ble vist, er selvfølgelig #MeToo-bevegelsen. Når menn som Spud insisterer på at de ikke bare er ute etter å få Lesley i seng («Jeg har en sønn i hotellbransjen og en datter med bare én nyre», sier Spud for å overbevise henne om at han er en skikkelig kar), virker det nå enda mer lugubert, selv om det fortsatt er morsomt. Dette gir nyinnspillingen et friskt preg, og Comer får om mulig enda tydeligere frem Lesleys sårbarhet. Josie Rourkes regi holder en viss avstand; den første scenen er filmet gjennom et vindu, noe jeg føler holder oss litt unna karakteren. På den annen side får vi aldri se den «ekte» Lesley; hun spiller en rolle hele tiden, og hennes sanne jeg kommer kun frem i korte, triste og skamfulle blikk inn i kameraet. Selv om dette kan høres dystert ut, er det også klassisk komedie. Mine favorittreplikker, inkludert «Ikke snakk til meg om oransje nylon, jeg satt en gang i en jury som dømte Richard Attenborough til døden!», treffer fremdeles komisk blink, selv om man rister litt på hodet over Lesleys jakt på berømmelse. I dag hadde hun sannsynligvis valgt reality-TV og risikert enda mer.

Les vår anmeldelse av An Ordinary Woman Les vår anmeldelse av The Shrine Les vår anmeldelse av Soldiering On