ANMELDELSE: I Have A Bad Feeling About This, Vault Festival ✭✭✭✭✭

I Have A Bad Feeling About This

Vaults Festival,

22. februar 2018

5 stjerner

For en glede det er å oppdage et så sjarmerende, dyktig og relevant par som Harry Blake og Alice Keedwell, spesielt når de presenteres i en så nydelig innpakning som denne herlige 'komimusikalen'. Forestillingen hadde premiere forrige uke under The Vaults' nyeste festival, i en nydelig iscenesettelse av Valentina Ceschi (medskaper av stykket), med designkonsultasjon av Emma Bailey, praktfull lyssetting av Richard Williamson og en dæsj rappfotet koreografi av Jennifer Fletcher.

Det er en tettpakket og svært givende opplevelse. Åpningsnummeret, 'In Berkhamsted', er et smart og sofistikert tilsvar til forstadslivets banalitet, og treffer showets hovedmål med kirurgisk presisjon. Men dette er et elsk-hat-forhold, der Alice er stylet som en slags 21. århundre-utgave av Stepford Wives – med et konstant ivrig glis, hårspray-stivnet ravnsvart frisyre og det som ser ut som en karminrød PVC-kjole. Hun er nesten innelåst i en boks tegnet med tynne, pulserende lys på gulvet i den sorte boksscenen, mens stjernene langt bak tindre og ser likegyldig ned på menneskehetens selvhøytidelige sprell. Ja visst, her er det et budskap som skal frem. Tekstene, skrevet av Alice, er vittige – tenk Betjeman møter Fascinating Aida møter Mapp og Lucia. Stemmen hennes presser fremover, dryppende av positivitet, mens han står der som en mutt, ubevegelig Chris Lowe med en tørr Neil Tennant-aktig fremføring og kaster sine bitre kommentarer inn i ringen. Han er den som konstant har en 'dårlig følelse om dette'. Alice har flyttet på landet. Akkurat. Og hun prøver å etablere seg i sitt nye liv, med mål om å stå opp klokken 7, mens hun hater seg selv for å ikke våkne før 10, og angrer på at hun ikke er som naboene som 'utretter ting'.

Alice gir seg imidlertid ikke. Hun er optimismen selv. Hennes andre nummer, en slags czardas i d-moll kalt 'Our Local Pub', er full av Leslie Bricusse-aktig iver ('It's amazing!'), og høres ut som Barbara Pym filtrert gjennom Kathy Lette. Dette skildrer hennes neste trekk: å skaffe venner. Metoden hennes er mildt sagt direkte. Showets sjarm ligger i at hennes halvgale besettelse ikke straffes med sosial utfrysing – tvert imot blir hun rikt belønnet av de gode menneskene i Hertfordshire, som stadig oppmuntrer henne. Interessant nok tildeles vi i publikum rollen som biroller, og hun får til og med en sporty person til å ta på seg den eneste talerollen som 'Sarah' (med replikker trykket pent på store kort). Slik fortsetter det. 'I Can Do This' er en rungende hymne til hennes egen besluttsomhet. Hun arrangerer fest: det første møtet i hennes nye initiativ – en 'supper club'. Blake overøser alle hennes anstrengelser med forakt fra sitt travle keyboard. Uforstyrret marsjerer Alice videre.

'Thanks So Much For Coming' er et fantastisk glansnummer, akkompagnert av et glitrende lysshow. Det fremstår som showets høydepunkt, der Alice gjenforteller de katastrofale følgene av sitt uheldige inntog i Berkhamsted-sosieteten. Alt som kan gå galt, går galt. Hun er knust. 'Alice, You Twat' er hennes såre klagesang, et virkelig vakkert nummer som får oss i publikum til å holde pusten og reflektere over det ømme mennesket fanget inni dette monsteret av sosiale ambisjoner – det følende vesenet begravet levende i en kalkulerende maskin av begjær etter status. Det er kanskje showets eneste svakhet at dette glir rett over i nok en ballade, 'Maybe I Need Someone To Talk To', som dermed tar bort brodden fra den sårt fortjente effekten av det forrige nummeret. Jeg er sikker på at skaperne vil rette på dette snart. Heldigvis dveler det ikke for lenge.

En overraskende oppmuntring kommer etter fiaskoen, der en nesten Dickens-aktig nestekjærlighet smiler overbærende til Alices feiltrinn og lar henne vende tilbake til de trygges rekker. En medrivende finale avslutter showet med entusiastisk deltakelse fra salen: 'There's Not A Magic Happy Ending'. Teksten var trykket på ark som lå rundt i salen ved starten av kvelden, og nå får vi endelig brukt dem. Det vi imidlertid ikke er forberedt på, er hvor krevende melodien er: vi må alle lytte nøye til hverandre for å komme oss igjennom. For en vidunderlig fellesskapsopplevelse! Og så utrolig tilfredsstillende å nå frem til en stor, flerstemt kadens i siste refreng – kunsten har virkelig leget livets sår. Vi kan gå hjem og føle oss litt bedre enn da vi kom.

Bedre enn det kan man vel ikke be om, kan man vel?

FINN UT MER OM VAULT FESTIVAL

BESØK HOUSE OF BLAKEWELL