ANMELDELSE: Indecent, Menier Chocolate Factory ✭✭✭✭✭

Vår teaterkatt Libby Purves tar turen til Menier Chocolate Factory når de gjenåpner dørene for å anmelde Paula Vogels Pulitzer-vinnende stykke Indecent.

Alexandra Silber og Molly Osborne i Indecent. Foto: Johan Persson Indecent

Menier Chocolate Factory SE1

✭✭✭✭✭

Bestill billetter

Et epos av lidenskap og fremføring

Her får vi liv, historie, teaterglede, store migrasjoner og lyrisk romantikk i regnet. Her er sinne og humor, kjærlighet og fortvilelse, vitser og livskraft – et realt ballespark til snobberi og fordommer, og mange budskap fra det 20. århundre til det 21. I stedet for å satse på en trygg og koselig publikumsfavoritt ved gjenåpningen, har Meniers kunstneriske leder David Babani – trekk pusten dypt – valgt et nytt amerikansk-jødisk Broadway-stykke. Det handler om en skandale i 1923 rundt et lesbisk teaterstykke på jiddisk fra 1907, og etterspillet på et dødsdømt loft i Lodz-ghettoen på 40-tallet. Det kunne vært en vanskelig forestilling å selge, selv om dramatikeren Paula Vogel vant en Pulitzer i 1998 og stykket, sammen med regissør Rebecca Taichman, vant en Tony rett før pandemien.

Du skjønner fort hvorfor, og hvorfor dette vil dominere på Olivier-nominasjonene. Det er en fryd, sydende av liv og følelser. En taus rekke av åtte alvorlige, inntullete, sentraleuropeiske skikkelser sitter som statuer når vi kommer inn, før de reiser seg og strekker på seg mens asken rundt dem sprer seg i det felespilleren stemmer i. Den beskjedne, gamle Lemmi (Finbar Lynch) forklarer unnskyldende at han bare er en scenearbeider, men at han har en historie å fortelle – med god hjelp fra skuespillerne. Snart danser de til trekkspill og klarinett som forsterker den klagende klezmer-felen, og fortellingen begynner. Den skildrer hvordan et stykke på jiddisk, Hevnens Gud (Got fun Nekome), reiste fra St. Petersburg til Berlin, Konstantinopel og New York, og tilbake til Polen under holocaust, før forfatteren Sholem Asch forbød oppføringer for alltid. Eller helt til Paula Vogel, som student i 1974 i ferd med å utforske sin skeive identitet, fant det i et universitetsbibliotek og ble bergtatt. Gjennom tiårene talte det til hennes forståelse av kjærlighet: en lyrisk, lidenskapelig og grenseoverskridende fortelling fra en shtetl om en bordelleiers jomfruelige datter som forelsker seg i en av de prostituerte. Faren drives til et blasfemisk raseri som får ham til å kaste den dyrebare Torarullen på henne – den samme rullen som pikene hans har tjent inn til ham «på ryggen og på knærne».

Ensemblet i Indecent. Foto: Johan Persson

Det er tempofylt, der tid og sted markeres med tekst på bakveggen av den forgylte scenen. Ensemblet viser oss den unge Aschs nervøse presentasjon av sitt første stykke for skeptiske eldste (middelaldrende menn med skjegg som leser rollene som forelskede unge jenter er hylende morsomt). Visjonærene forstår at «vi trenger stykker på jiddisk som representerer folket vårt og våre synder. Hvorfor må jøder alltid være helter?». Andre frykter – med rette – at denne ærligheten vil nøre opp under antisemittisme. Men som Asch sier: «Ti jøder i en ring som anklager hverandre for antisemittisme» er tross alt helt normalt. Og det er 1907: Berlin vil vel elske denne modige seksuelle frigjøringen? «Alt tyskere snakker om, er dr. Freud!» Ensemblet forvandles kortvarig til en kabaret i Berlin, komplett med Peter Polycarpou og skjegget hans i en forrykende drag-opptreden med fjærdrakt.

Stykket spilles over hele Europa, og den dramatiske sluttscenen gjenskapes strålende fra alle vinkler mens et travelt ensemble representerer turneen gjennom europeiske hovedsteder. De unge kvinnene (Alexandra Silber og Molly Osborne) kaster seg ut i kjærlighetsscener som er både komiske og vakre. Så er vi i 1920 på Staten Island, idet vår kjære Lemmi (på dette tidspunktet er vi helt forelsket i den ydmyke, trofaste skredderen som ble scenearbeider og hans menneskelige visdom) følger Asch gjennom porten til friheten. I Provincetown og Greenwich Village blir stykket på jiddisk så populært i lokalmiljøet at det blir oversatt for Broadway. En av de opprinnelige skuespillerinnene mestrer ikke engelsk godt nok, og produsentene innser at de ikke kan ha noen som høres ut som «en jente rett fra båten». Det er jazzalderen. Immiganter må amerikaniseres...

Ensemblet i Indecent. Foto: Johan Persson

New York viser seg imidlertid å være mer lettskremt enn det gamle Europa. Den amerikanske erstatteren fryder seg over å provosere foreldrene med lesbiske temaer, mens Lemmi mumler i kulissen at kjærlighet er kjærlighet – «når Messias kommer, tror jeg det ikke finnes hat». Problemer brygger: «Jøder, polakker, ta med dere skitten tilbake til deres eget land...». I et beryktet raid slår sedelighetspolitiet til på premieren, og konstabel Baillie kløner det til i kulissene. De arresterte skuespillerne utsettes for en kjent domsavsigelse som krever at amerikanere kun skal serveres «oppbyggelige og sunne» teaterstykker. I en av historiens mange ironier, som deperes så elegant i denne fantastiske fortellingen, er det en preken fra rabbiner Silverman som fyrer opp under protestene.

Lemmi drar tilbake til Europa og havner til slutt i ghettoen i Lodz. Der deler de de siste brødsmulene mens en gruppe trossig fremfører en scene fra stykket – deres egen kulturarv. Vi vet hva en skjærende akkord fra instrumentene betyr: et nytt raid, en ny fryktelig replikk som speiler køen på Staten Island tjue år tidligere. De to jentene danser og omfavner hverandre, om enn bare i en drøm – hvite, vektløse og frie mens ekte regn faller over scenen.

Spilles frem til 27. november