ANMELDELSE: Ink, Almeida Theatre ✭✭✭

Tony Turner, Bertie Carvel, Geoffrey Freshwater, Richard Coyle, Jack Holden, Tim Steed i Ink. Foto: Marc Brenner Ink Almeida Theatre 29. juni 2017

3 stjerner

Bestill billetter The Sun har, på godt og vondt, stått sentralt i tabloidjournalistikken lenger enn de fleste av oss kan huske, og har både underholdt og provosert sine lesere med sensasjonspregede og ufølsomme historier. Avisen har lenge bedt om å bli skildret i fiksjonens verden, og det er ingen overraskelse at dette har fanget oppmerksomheten til James Graham, forfatteren bak kritikerroste stykker som The Vote og This House, samt det fremragende dramaet Coalition med Bertie Carvel i hovedrollen. Carvel dukker opp i Grahams nye stykke, Ink, som den australske mediemogulen Rupert Murdoch, verdens mest beryktede avismagnat. Likevel er Murdoch bare katalysatoren for denne historien, som illustrerer hvordan en ubetydelig avis ble en dundrende suksess gjennom freidighet og eksepsjonell PR.

Bertie Carvel (Rupert Murdoch) og Richard Coyle (Larry Lamb) i Ink. Foto: Marc Brenner

Stykket begynner i 1969, idet Murdoch (Bertie Carvel) kjøper den skrantende avisen The Sun, en stakkarslig avlegger av Daily Mirror som var heldig om den nådde et par hundre tusen lesere om dagen. Han velger Larry Lamb (Richard Coyle), en skarpsindig og medievant redaksjonssekretær fra Mirror, til å lede avisen, og utfordrer ham til å selge mer enn Lambs gamle avis i løpet av ett år. Denne utrolig krevende oppgaven blir ikke lettere av en minimal stab som kjemper for å finne originale ideer, og en klausul i kjøpekontrakten som krever at en utgave må publiseres bare uker etter overtakelsen. Likevel overgår Lambs brokete gjeng alle forventninger, og salget øker jevnt. Men for å gå forbi Mirror må de fange publikums fantasi, og Lamb er villig til å gå til de skritt som trengs for å overgå sine tidligere arbeidsgivere.

Tim Steed, Justin Salinger, Sophie Stanton og Richard Coyle i Ink. Foto: Marc Brenner

Carvel og Coyle er i storform. Førstnevntes Murdoch er preget av en ansiktsmimikk i permanent avsky som både begeistrer og forferder. Han fanger på mesterlig vis paradokset i en mann med en umettelig appetitt på makt og innflytelse, men som samtidig avskyr offentlighetens lys. Coyles Lamb står i sentrum, og det er en svært overbevisende og karismatisk tolkning. Prestasjonen hans formidler en mann med et oppriktig ønske om å gjøre noe bra, som blir korrumpert av et ufravikelig ønske om hevn over avisen som vraket ham. Stykket drar også nytte av en rekke fantastiske biroller, ikke minst Sophie Stantons Mrs. Hopkirk, den innsiktsfulle og jordnære redaktøren for kvinnesidene, og Tim Steeds nitidige Bernard Shrimsley, hvis plettfrie komiske timing tvang frem en nesten pavlovsk respons på replikkene hans.

Ink er til tider ekstremt morsomt. Teamets granskning av hva folk egentlig liker – inkludert gratisting, været på side to og sex – er helt herlig, mens Carvel og Coyles herlig tørre krangel om «truser på boks» fikk meg til å hyle av latter. Grahams manus er ikke bare veldig vittig, men også vevd sammen med fantastiske onelinere. Men tross alle de beundringsverdige kvalitetene, føltes Ink mer som en serie vignetter enn en solid, helhetlig fortelling. Det er noe tynt på karakterutvikling – spesielt Murdochs sjenanse overfor noen av avisens mer lugubre innslag, og Lambs kamp mellom politisk overbevisning og hans nidkjære hengivenhet til oppgaven, blir ofte stående som enkelte scener som siden glemmes.

Tony Turner, David Schofield (Hugh Cudlipp) og Rene Zagger (Lee Howard) i Ink. Foto: Marc Brenner I sin utforskning av The Suns fascinerende historie, synes jeg kanskje Ink sprer seg over litt for mye. Vi får servert diskusjoner om historiefortellingens natur, skildringer av dynamikken mellom ansatt og arbeidsgiver, den ufølsomme dekningen av en sensasjonell kidnapping, og fremveksten av Page 3-piken. Etter hvert tok jeg meg selv i å savne et dypere innblikk i hvordan det berusende, utmattende og moralsk tærende livet i The Sun påvirket livene til journalistene, redaktøren og eieren. I så henseende er Lambs samspill med den tidligere sjefen Hugh Cudlipp (den utmerkede David Schofield) et høydepunkt, det samme er scenene med modellen Stephanie Rahn (Pearl Chanda), hvis menneskelighet skinner igjennom i en kraftfull nest siste scene. Likevel fungerer disse innslagene litt for ofte som ren forklaring av historien til The Sun og Murdoch selv, og det hele kulminerer i en finale full av historiske interne vitser. Til syvende og sist satt jeg igjen med en følelse av å ikke være helt mett, selv om jeg var både underholdt og opplyst. Selv om publikum kan ha ulike oppfatninger om selve narrativet, er det vanskelig å finne feil ved Bunny Christies imponerende scenografi. En katedral-lignende samling av stoler, bord og arkivskap er rammet inn av gigantiske TV-skjermer som lurer truende over scenen, og skildrer en verden preget av flamboyanse, kaos og et snev av skitt. Kombinert med Adam Corks lyddesign, som både gnistrer av spenning og tilfører en dyster undertone, fremstår Ink som et ubestridelig skuespill. Ink er en underholdende og lærerik skildring av hvordan Murdochs kjøp av The Sun og ansettelsen av Larry Lamb som redaktør formet avisen til det den er i dag. Stykkets sterke sider – et utmerket ensemble ledet av Richard Coyle og Bertie Carvel, en skarp vidd og plettfri scenografi – ble for min del noe svekket av en fortelling som fokuserer på for mange fasetter av historien på bekostning av det menneskelige dramaet. Likevel tror jeg meningene vil variere blant publikum – og selv om alle burde ha glede av det, er jeg sikker på at mange som er mer skarpsynte enn meg vil synes det er helt spektakulært.

BESTILL BILLETTER TIL INK PÅ ALMEIDA THEATRE NÅ