ANMELDELSE: Jessica Martin – A Life Under Lights, Crazy Coqs ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Jessica Martin: A Life Under Lights på The Crazy Coqs, Brasserie Zedel, London.

Jessica Martin i Life Under Lights på Crazy Coqs Jessica Martin: A Life Under Lights

The Crazy Coqs, Brasserie Zedel

27. september 2019

4 stjerner

Kabaret er en spesiell sjanger: noen ganger er det bare en underholdende rekke med sanger, mens andre ganger strekker den seg mot teaterkunsten. Og denne nyeste forestillingen fra den evigaktuelle Jessica Martin – i et nydelig samarbeid med pianist Inga Davis-Rutter og regissør Ben Stock – bygger bro mellom de to på finurlig vis. Vi blir tatt med på en reise gjennom artistens femti år lange karriere. Faktisk går vi enda lenger tilbake. Ved å starte med historien om hennes far, orkesterlederen Ido Martin, etablerer showet familiens røtter i den store storbandtradisjonen fra 40- og 50-tallet. Gjennom hans liv, og hennes like dedikerte mor, får vi et bilde av verdenen hun ble født inn i og som alltid har preget henne. Dette leder oss videre til det arbeidet vi kjenner henne for innen imitasjon, musikaler, TV og illustrasjon. Det er en strålende konstruert og stadig mer kraftfull opplevelse, fylt med herlige musikalske nummer vevd sammen med en fascinerende og emosjonelt engasjerende fortelling. Showet var utsolgt da det ble lansert tidligere i måneden, og nå er det tilbake for en like populær reprise. Flere forestillinger må vel være i vente?

Som det ofte er med denne typen forestillinger, er det gjerne det mindre kjente materialet som treffer best. Eller verk som på en måte har glidd ut av oppmerksomheten vår, og som trenger den rette rammen for å minne oss på deres kvaliteter. Når Martin synger 'Whatever Happened To Mabel?' fra 'Mack and Mabel' (en musikal som, helt ufortjent, aldri har fått samme grep om publikum som mange av Jerry Hermans andre verk), føles det som om vi hører og ser den for aller første gang. Hennes forståelse for tempo er lytefri; artikulasjonen er full av overraskelser som alle føles helt riktige; og – fremfor alt – hennes tolkning av karakteren har en menneskelig dybde og kompleksitet. Når sangen fremføres slik, blir man sittende ytterst på stolen, blendet av den intrikate og levende teksten som passer artisten så perfekt, og revet med av den dramatiske energien i melodien. Man får rett og slett lyst til å se hele musikalen etterpå.

Jessica Martin.

Samtidig har Martin få likemenn når det kommer til imitasjoner. Som alle store parodikere kryper hun under huden på subjektene sine og snakker fra innsiden. I et av de tidlige numrene, som handler om teaterklisjeer, kobles denne virtuositeten med et annet sterkt aspekt ved hennes kunstnerskap: evnen til å skifte mellom perfekt utførte etterligninger uten å nøle et sekund. Effekten er like imponerende som alltid. Det kan være vidåpne øyne, blunking og ett ord gjentatt med en subtil flat vokal, og plutselig – som et lynnedslag – står hele Bette Davis foran oss. Det er ingenting overfladisk ved denne evnen; det er oppriktig og kraftfullt. Martin kaster ikke bort tid på imitasjon bare for imitasjonens skyld; når hun velger å portrettere noen, er det en dypere mening bak. For henne er disse skikkelsene ekte karakterer, like verdige en kjærlig utforming som en rolle i en teaterforestilling eller i et TV-studio. Det er hemmeligheten bak hennes sjarm. Vi føler dette instinktivt og lar oss rive med lenge før vi rekker å analysere det. Det er det ikke tid til – hun suser videre til neste øyeblikk med samme presisjon og gnist.

Martin er også en utrolig raus artist, og målet hennes er alltid å glede både publikum og menneskene hun portretterer. Når hun for eksempel gjør en praktfull Shirley Bassey, er det elementer av karikatur i overdrivelsen av divaens legendariske fakter, men det bunner i en respektfull beundring. Martin er ikke en ondskapsfull satiriker; hun er alltid human og empatisk, og besitter den fantastiske evnen barn har til å bruke imitasjon for å forstå verden og menneskene rundt seg bedre. Hun er i bunn og grunn en skuespiller som utøver faget sitt gjennom andre virkemidler. Selv de i publikum som kanskje ikke kjenner originalmaterialet så godt, vil likevel kunne sette pris på karakteren hun skaper der og da som en selvstendig prestasjon.

Dette henger også sammen med hennes visuelle kreativitet. Helt siden hun tegnet utsøkte teaterkostymer og akvareller som tenåring, har Jess skapt visuelle tolkninger av mennesker, både på papiret, scenen og skjermen. Hun har stilt ut arbeidene sine hos Orbital Comics og gitt ut grafiske romaner. Sammen med Davis-Rutter har hun gått gjennom sin rikholdige samling av illustrasjoner av idoler – store britiske, Hollywood- og Broadway-stjerner – og bygget forestillingen rundt disse grafiske «inntrykkene». Resultatet er et tettvevd teppe av mennesker som har betydd mye for Martin, og som har gitt både henne og oss varme og trøst gjennom år som ikke alltid har vært like lette. Men i stedet for bare å være virkelighetsflukt, fungerer de som påminnelser om vår medmenneskelighet og evne til godhet – et budskap som er minst like aktuelt i dag.

Vi får forhåpentligvis se denne fremragende revyen – som er så mye mer enn bare en kabaret – igjen snart. I mellomtiden kan man bestille billetter for å se Martin i hennes nye enkvinnerforestilling om en fiktiv britisk filmstjerne fra 40-tallet, 'You Thought I Was Dead, Didn't You?'. Stykket er skrevet spesielt for henne av Stephen Wyatt, regissert av Sam Clemens, og spiller på Waterloo East Theatre fra 19. til 22. november. Billetter er tilgjengelige nå.