ANMELDELSE: King Charles III, Almeida Theatre ✭✭✭✭✭

Oliver Chris som William og Tim Pigott-Smith i tittelrollen som King Charles III. Foto: Johan Persson King Charles III

Almeida Theatre, flytter snart til West End

16. mai 2014

5 stjerner

Pause. Den høye mannen i dress til høyre gjesper, reiser seg og sier, noe hånlig, til sin dertil kledde og gjespende følgesvenn: «Det der er ikke blankvers. For faen. Det rimer jo ikke engang.» Det krevde virkelig selvbeherskelse å ikke stikke hull på den spesielt arrogante boblen av malplassert overlegenhet. Men heldigvis var det andre og mer underholdende ting å foreta seg.

I den saktegående køen mot pausebaren overhører man mange samtaler og ulike synspunkter. «Jeg er royalist og dette er en hån. Men godt skuespill, det skal de ha.» «Jeg skulle gjerne ha skutt hele gjengen, men dette er litt drøyt. Sabla gode skuespillere, riktignok.» «Jeg kjenner Charles, vet du. Han er ikke i nærheten av det der. Men skuespilleren gjør en god jobb.» «Monarkiet er meningsløst, så stykket er dødsdømt. Men skuespillerne er fantastiske.»

Det sier sitt når publikum er så usikre på selve stykket, men tilsynelatende enstemmige om kvaliteten på skuespillerne. Mike Bartletts «fremtidshistoriske drama», Charles III, som nå har sin premiere på Almeida Theatre i regi av Rupert Goold, er uansett hvordan man ser på det et bemerkelsesverdig stykke teater. Det er ikke nødvendigvis et udødelig mesterverk eller et stykke som vil spilles i all evighet – men det er et storslått teatralsk skue for dette tiåret, for denne tiden. For akkurat nå.

På mange måter henter det inspirasjon fra Shakespeare og gir seg selv dermed en opphøyd betydning. Blankverset gjør nesten den jobben alene; på en eller annen måte fører disiplinen i teksten til at publikum følger nøyere med, tar materialet mer seriøst og nøler med å le, før de etter hvert forstår sjangeren og aksepterer den.

Men det er ikke bare det. Det finnes tråder fra så mange av Shakespeares stykker og aspekter ved flere av hans nøkkelkarakterer. Charles står i stor gjeld til King Lear og Richard II, og det er mer enn et snev av Volumnia over Camilla. Det er ikke til å ta feil av Prince Hal i prins Harry, Lady Macbeth i Kate, Hamlet og Angelo i William, og Bolingbroke i statsminister Evans – selv Diana har en gjesteopptreden som en slags gjenferd-heks fra Hamlet eller Macbeth. Ingenting av dette er tilfeldig – og det er genialt å ta disse elementene og sømløst, nesten usynlig, sy dem inn i fremstillingen av virkelige figurer som alle har en mening om.

Shakespeare-effekten fortsetter med bruken av bikarakterer som bidrar med folkelig visdom eller komikk – de naturlige arvtakerne til portneren, graveren og barnepiken er alle på plass. Det samme er de lavmælte, fortrolige samtalene mellom mektige ledere som ønsker spesifikke utfall – så kjent for alle som kan dialogene mellom Cassius og Brutus eller de mange adelsmennene i historiedramaene.

Men dette er ikke Bartletts eneste styrke her. Stykket er en genuin thriller, med vendinger som er både helt uventede og frydfullt intrikate. Den fantastiske overraskelsen halvveis ut i andre akt er pustberøvende og verdt hele kvelden i seg selv. Og det er rikelig med latter underveis – men når tidevannet endelig snur mot Charles, er den dype tragedien aldri komisk, men alltid fullstendig trollbindende.

Stykket har egentlig ikke noe revolusjonerende nytt å si om monarkiet eller Storbritannia, men den virkelige bragden her er at noe så velkjent får en eksotisk innpakning og følelse.

Alt ved Goolds produksjon fungerer. Fra den høytidelige, begravelsesaktige åpningen under seremonien for Elizabeth II, via scenene i palasset og parlamentet, til den avsluttende, gripende kroningssekvensen – her spares det ikke på storheten. Tom Scutts enkle design sørger for at publikum alltid er bevisst de religiøse og statlige undertonene i hver scene, kronens konstante nærvær og folkets dømmende blikk.

Jocelyn Pook leverer nydelig musikk som er perfekt for de store og rå følelsene, vendingene og historiesuset. Musikken omfavner handlingen og gir både trøst og et stilig lydspor til det som skjer på scenen.

Og publikum har rett – skuespillet er ikke bare godt. Det er formidabelt.

Tim Piggott-Smith er sensasjonell som Charles. Forvirret, forundret, godmodig, dyster, lamslått, skrytende, stridslysten og beleiret – han er fremragende i hver eneste scene. Den flommen av lidenskap han slipper løs er utrolig. Dette er kanskje hans livs rolle. Det er en ruvende og kraftfull prestasjon.

Han får solid støtte fra Oliver Chris’ herlig underspilte William (Chris’ feilfrie håndtering av overraskelsen i andre akt er verdt en Olivier-pris alene), Richard Gouldings desperate og tapte Harry, Lydia Wilsons herlig utspekulerte Kate, Adam James’ irriterende Labour-statsminister, Nicholas Rowes åpenlyst falske Tory-opposisjonsleder, Margot Leicesters trofaste Camilla og Katie Braybens herlige, utspekulerte Diana. Hver og en av dem er fenomenalt gode – og ofte på uventede måter.

Dette er teatermagi av sjeldneste slag.

Stykket vil påvirke alle som ser det ulikt, for det er alt og ingenting på en gang. En mulig tidslinje, en fantasi, en lignelse, en spøk, en videreføring av kjente fakta, en seriøs refleksjon over Storbritannias tilstand: det kan ses som alt dette eller ingenting av det, avhengig av øyet som ser.

I bunn og grunn er det en anledning for dyktige skuespillere til å gjøre en strålende jobb.

Og disse skuespillerne lar ikke sjansen gå fra seg.

Det er utsolgt på Almeida, men stykket bør absolutt settes opp videre – det kan spilles hvor som helst, i hvert fall i årene før den nåværende monarken dør. Hvis du får sjansen – se det.

SISTE NYTT – King Charles III flytter nå til Wyndhams Theatre. Bestill billetter nå!