ANMELDELSE: La Poule Plombée, Live At Zedel ✭✭✭✭

La Poule Plombée

Live At Zedel

19. februar 2017

4 stjerner

Bestill billetter

Den herlige kabaret-rollen «den pjuskete duen» (à l'anglaise) er en herlig og tilsynelatende lettfattelig kreasjon av de dyktige låtskriverne Michael Roulston (musikalsk leder) og skuespiller/sanger Sarah-Louise Young.  Gleden ved arbeidet deres ligger i de usedvanlig vellagde og levende fremføringene av en rekke pastisj-chansons, i stiler fra 1890-tallet til 1960-tallet. Disse formidles med stor presisjon og «autentisitet» av den allsidige divaen, akkompagnert med stilsikker eleganse av den lune pianisten.  Som et låtskriverteam står Roulston hovedsakelig for musikken og Young for tekstene, men de deler ansvaret for helheten i verket.

I en nylig rekke forestillinger på Piccadillys fasjonable Café Zedel, tok duoen publikum med storm med sine utrolig overbevisende og vakre hyllester til generasjoner av franske chansonniers.  Allerede fra første entré – med et gjennomborende, stålsatt blikk, en liten sort kjole (med fjær) og en stor kjøkkenkniv i hånden – var det tydelig at dette var en karakter som var ment å oppleves som potensielt «vanskelig» og «utfordrende», og kanskje noe langt verre.  Så la det skje.  Vi forberedte oss på noe traumatisk.  Men det vi fikk var «My Voice»: en strålende signaturlåt som effektivt etablerte karakteren og hennes betydning, men uten å hinte for mye om faren.  Likevel slo den fast at vi var her for å hylle stemmen som kan «...varsle et skip om tåke. / Når jeg tar en høy tone, / kan jeg lamme en hund.»  Disse spøkene kombineres med raffinert scenekunst og er stor underholdning.  Men hvorfor kniven?

«Some men just don’t translate» var en annen smart «liste-sang», hvor rimene falt naturlig og humoristisk, gitt en teatralsk snert gjennom et stilmessig perfekt uttrykk.  «Surrender» engasjerte hele rommet, før «That night, that wonderful night» ble en humoristisk duett for begge utøverne. Her ble humoren holdt sofistikert og dannelig, der hennes glamorøse vrangforestillinger møtte hans realistiske grep om de faktiske forholdene.  Igjen var dette ganske lett og sjarmerende, og et godt stykke unna den potensielt morderiske harpyen vi først ble presentert for.

Kjolen fikk også sitt eget nummer, en behagelig liten vals, før Roulston hadde et humoristisk øyeblikk som kunne minne om Vic Reeves. Dette var godt gjennomført, men balanseringen av de to rollene er en finjustering.  «Look At You» var en nydelig beguine, etterfulgt av den kloke fortellingen «Every Wednesday Afternoon», kanskje det nærmeste vi kom en parodi på chanson réaliste denne kvelden.  Deretter fulgte den storslåtte «Baggages», som bød på en smart livsmetafor i en historie om tapt bagasje, inkludert elegante Brel-pastisjer i de gjentatte «karusell»-figurene i både musikk og tekst.

Foto: Clive Holland

Det ble lagt opp til noe «publikumsdeltakelse», som utviklet seg fra «målretting» til ren «manipulering» av publikum.  Hvert trinn i dette virket å springe ut fra ulike sider ved hovedkarakterens tvangstanker, og selv om hvert element var underholdende nok i seg selv, føltes det ikke alltid som om alt materialet nødvendigvis hørte hjemme på samme scene samtidig.  Selv om jeg ikke ønsker å trekke direkte sammenligninger, kan jeg likevel tenke på noen få nattklubb-artister som klarer å spinne en hel, sammenhengende biografi ut av de ulike numrene og småpraten.  Når sangene er så gode som dette, vil man som et begeistret publikum gjerne at det overordnede konseptet skal være like robust.

En tidlig tirade mot Piaf introduserte imidlertid en noe sur og bitter smak av nag i karakteren vi nettopp hadde forelsket oss i.  Og den litt frastøtende nerven ble opprettholdt gjennom kvelden på en måte som jevnlig motarbeidet varmen og skjønnheten i de musikalske prestasjonene.  Selv om dette skapte en slags camp, kitsch-aktig spenning, introduserte det også en inkonsekvens i karakteriseringen som gjør det vanskelig for publikum å gi seg helt hen til forestillingen.

Showet er fullt av kraftfull emosjonell formidling, men trenger kanskje et tydeligere midtpunkt, slik at de perifere karakterene kan forsterke det sentrale bildet fremfor å ta oss med på stadige sidespor.  Michel Legrand-inspirerte «Thin Skin» glitret som en fantastisk sang i seg selv, fullt i stand til å stå på egne ben og ta disse underholdernes kreativitet videre ut i verden.  Og da reprisen av tittellåten dukket opp igjen som «Your Voice» og ledet oss inn i den store finalen med «Encore!», var vi klare til å forlate kabareten med en god følelse i hjertet og en utgave av CD-en i lomma.

Siste forestilling 5. mars 2017

BESTILL BILLETTER TIL LA POULE PLOMBÉE