ANMELDELSE: Moby Dick The Musical, Union Theatre ✭✭✭

Ensemblet i Moby Dick. Foto: Pamela Raith Moby Dick The Musical

Union Theatre

18. oktober 2016

3 stjerner

Bestill billetter «Kall meg Ishmael!» er en musikaltittel som formelig skriker etter å bli virkeliggjort.  Og kanskje har den blitt det også...  Åpningsordene i Herman Melvilles storslåtte epos om menneskets evige kamp mot naturen ligger vidåpne for parodisk musikal-spoof, og det får de til fulle i denne herlige musikalen av Hereward Kaye (musikk, tekst og bok) og Robert Longden (bok, musikk og tekst). Her får den en velfortjent nypremiere for å feire 25-årsjubileet ved Union Streets alltid ressurssterke laboratorium for musikkteater.  Blant dens mange tiltalende trekk er utvilsomt den beste grunnen til å se den det praktfulle partituret: to dusin musikalske numre (forestillingen er 80 % gjennomkomponert) med en sjelden energi og smittekraft – sanger som føles som blomster som springer ut i deg og fyller deg med glede.  Under den offisielle åpningen i går kveld var Kaye selv til stede for å høre hvor friskt og fengende musikken fremdeles lyder, og det samme var forestillingens opprinnelige West End-produsent, Cameron Mackintosh.  Det 11 mann sterke ensemblet leverte numrene med strålende dedikasjon, støttet av et stødig firemanns rockeband (under mesterlig ledelse av kapellmester Lee Freeman på tangenter).

Anton Stephans og Brenda Edwards i Moby Dick. Foto: Pamela Raith

Forestillingens premiss er morsomt og enkelt formulert.  Vi befinner oss på St Godley’s Academy for Girls, plassert i gymsalen, og – i regi og koreografi av den sprudlende energiske Andrew Wright – sitter de fremste radene på benker mens de blir tiltalt av den ekstravagante rektoren, Dame Rhoda Hottie (Anton Stephans, i drag med sminke opp til øynene og en flamboyant sans for bekledning – kostymer ved Juliette Craft, assistert av Amber Harding).  Det kunngjøres at skolen trues med sanksjoner av det fryktede Ofsted; en «dramatisk forbedring» kreves. Rektoren tar skoleinspektørene på ordet og lanserer framføringen av en musikal i gymsalen!  Den er skrevet «på bestilling» av en av elevene, frøken Dinah Sores (skjønner du ut fra navnene hva slags univers forfatterne har manet frem?).  Dette er et sjarmerende rammefortellings-grep, og det fungerer aller best når det holdes rett foran øynene våre.

Likevel unngikk de nøyaktige årsakene til å velge denne amerikanske, filosofiske 1800-tallsfortellingen om hvalfangere (foreviget i tittelen) meg litt, og det er kanskje en av de små svakhetene i manuset som denne oppsetningen kunne ha satt skarpere fokus på.  Det er noen flere.  På setene i salen lå det brosjyrer som oppsummerte handlingen og karakterlisten.  Dette er informasjon som med fordel kunne vært integrert i selve eksposisjonen for å gi en sterkere følelse av struktur og klarhet.  Slik det står nå, virker forestillingen fortsatt mer som en iscenesettelse av et «konseptalbum» enn et drama som står støtt på egne ben. 

Aimee Hobson og ensemblet i Moby Dick. Foto: Pamela Raith

Når det gjelder rollebesetningen, kan vi godta et kjønnsskifte i beste Miss Frinton-stil for den modne skolebestyrerinnen, men hvorfor ble noen av «jentene» spilt av gutter?  Igjen kunne man ha gjort noe morsomt og underholdende ut av dette.  Kanskje ble det gjort, men i så fall forsvant forklaringen i forestillingens støyende underholdningsverdi.  Dette er selvfølgelig tidlig i teaterrommets levetid, og det vil kreve tid og tålmodighet å slipe bort alle ujevnheter.  Gareth Tuckers lyddesign gjør her noen fremskritt med å løse nyoppdagede problemer knyttet til hørbarhet, selv om teksttydeligheten i forsterkede sangtekster av og til lar noe tilbake å ønske, og balansen mellom musikere og sangere forblir kompleks.  Tim Deilings belysning var imidlertid mer treffsikker.

Bortsett fra disse tekniske detaljene er ensemblet her fabelaktig, og de fikk i det minste vokalt sett mye ut av materialet.  Stephans rike baryton varmet hjertet i hans mange dramatiske numre.  Brenda Edwards (som Miss Mona Lott i rollen som Ahabs kone, Esta) har aldri hørtes bedre ut: av alle aktørene var hennes stemme kanskje best tilpasset Kaye og Longdons stil, og numrene hennes gir henne kanskje det største spennet (selv om handlingen gjør at hun forsvinner i en lang periode i midten).  Fortelleren her er Rachel Ann Raynham (som Dinah, i rollen som Ishmael).  I stedet for å bruke fortellerfunksjonen som et kjærkomment og rolig avbrekk fra historiens elleville vanvidd, er hun her viklet inn i dens garn, spiddet av harpunene og strandet på dens bredder. Ved å viske ut linjene mellom historien og fortelleren, mister vi det verdifulle skillet mellom dem.  Tenk på hvor fantastisk fortelleren i «The Rocky Horror Show» balanserer narrativets tåpelighet med rolig og usvikelig flegma, noe som gjør at vi nyter begge deler så mye mer.  Her blir kanskje «parodi-i-en-parodi»-grepet litt for mye av det gode.

Sam Barrett og Brenda Edwards i Moby Dick. Foto: Pamela Raith

Det er andre skipskamerater om bord på hvalskuta Pequod: Perola Congo er Miss Charity Case som Queequeg; Laura Mansell er Amanda Poker som Starbuck; Glen Facey er Miss Buster Cherry som Pip; Rebekah Lowings er Daisy Mae Blow som Tashtego; Aimee Hodnett er Fonda Cox som Stubb; Grant McConvey er Wayne Kerr som Elijah; Sam Barrett er Mr Earl Lee Riser som Coffin; og stemmen til selve Moby Dick ble levert av den åndelig tilstedeværende Russell Grant.  Det interessante med teater-i-teatret-formatet er at det vanligvis veksler frem og tilbake mellom historiene, slik at vi husker forskjellene og likhetene mellom dem.  Det klassiske eksemplet er kanskje «Kiss Me, Kate», som kunne tjent som en nyttig guide for å balansere manuset her.  Slik det er nå, kommer returen til skolens «normalitet» – der alle har navn hentet fra Benny Hill- eller Carry On-filmene – som noe av en overraskelse.

Andrew Wrights produksjon gjør det den kan for å få oss til å konsentrere oss om forestillingens mange lyspunkter.  Likevel kreves det kanskje mer enn frisk regi og livlig bevegelse for å skape en sterkere følelse av sammenheng i denne samlingen av storslåtte, men løse deler.  Jeg er sikker på at de kreative kreftene er klare for utfordringen, og de uredde produsentene Amy Anzel og Matt Chisling er klare for å ta den med videre på neste etappe av reisen.

Spiller til 12. november 2016

BESTILL BILLETTER TIL MOBY DICK THE MUSICAL