ANMELDELSE: Much Ado About Hero, Theatre N16 ✭✭✭

Stor ståhei for Hero

Theatre N16

17. oktober 2017

3 stjerner

Lexi Clare, produsenten, forfatteren og stjernen bak dette prosjektet, er en kraft å regne med og et velkomment tilskudd til den britiske teaterscenen. Som inspirasjonskilde og drivkraft bak Maiden Speech-festivalen – en ekstraordinær festival for ny dramatikk skrevet av kvinner på Theatre N16 i de romslige lokalene til puben The Bedford i Balham – griper hun sjansen til å skinne med et kjernestykke. Verket er skrevet som et svar på århundrer med vedtatte sannheter om en av Shakespeares mest irriterende karakterer: Hero, det (tilsynelatende) veike offeret for Don Johns giftige renkespill i Shakespeares evig populære familieforviklingskomedie «Stor ståhei for ingenting» (Much Ado About Nothing).

Åpningen er mesterlig: Clare presenterer seg selv som en slags Sam Spade – eller Arletty – iført trenchcoat, full av deadpan-humor og replikker tørrere enn en ekstra tørr martini. I en 15 minutter lang monolog knuser hun hundrevis av år med stereotypier og gir nytt liv til en av Shakespeares minst kjente og minst beundrede kvinneskikkelser. Bare denne sekvensen er verdt billettprisen alene. Båret frem av hennes intellekt, humor og teatrale genialitet, føles det spennende å være vitne til starten på det som utvilsomt kan bli en strålende karriere. Det er sjelden man møter en utøver med en slik fantasi og evne til å få publikum til å se det velkjente med helt nye øyne.

Etter denne sensasjonelle overtyren er det imidlertid som om Clares mot svikter litt, og hun faller tilbake til å presentere en «konvensjonell» feminin Hero, komplett med blomstrete langkjole og rynkede muslin-ermer. Et øyeblikk forventer man at hun skal utfordre dette bildet, men nei; hun begir seg ut på en nokså forutsigbar gjenfortelling av handlingen og stykkets hovedtaler. Selv om dette kan fungere som repetisjon for skoleelever, er det en smule skuffende. Dette er nok ikke tapt på Clare selv, og det ville ikke overraske meg om hun senere velger å fjerne dette materialet og heller fokusere på sin egen fabelaktige tankekraft og teansans for hva som fungerer. Hun prøver tross alt ikke å være en kvinnelig utgave av Reduced Shakespeare Company; hun har mer på hjertet enn som så. Mye mer.

Ved siden av hennes progresjon bidrar Amy Le Rossignol (også på tangenter) med musikk til sangtekster skrevet av Clare selv. Dette er tiltalende numre, men foreløpig kanskje ikke like gjennomarbeidet som selve ryggraden i produksjonen. Man får håpe at erfaringen med å dele denne første versjonen med publikum i Balham vil styrke forfatternes og utøvernes besluttsomhet om å utvikle verket videre. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette blir en sterk kandidat for festivalscenen, og det kan godt gi karrierene deres et kraftig løft. Dette var en minneverdig debut, og jeg anser meg som heldig som var til stede. Jeg skal følge med – med stor interesse – på fremtidige arbeider fra den uvurderlige Lexi Clare og hennes medsammensvorne.

FINN UT MER OM THEATRE N16