ANMELDELSE: Nine Night, Trafalgar Studios ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Natasha Gordons Nine Night, som nå spilles ved Trafalgar Studios.

Cecilia Noble, Rebekah Murrell og Karl Collins i Nine Night. Foto: Helen Murray Nine Night

Trafalgar Studios 1

12.12.18

5 stjerner

Bestill billetter

Med National Theatre-overføringen av Nine Night blir Natasha Gordon den første nålevende svarte britiske dramatikeren som får et stykke satt opp i West End. Det i seg selv er grunn til feiring, men det faktum at stykket hennes er en storslått hyllest til familien, båndene som knytter oss sammen og hendene som støtter oss, er grunn til en utvidet fest. Når familiens matriark, Gloria, dør, arrangeres det ni netter med likvake for å feire livet hennes og hjelpe henne over i den neste verden. Som i alle familier skaper tvunget samvær spenninger, åpner gamle sår og lar minnene flomme, samtidig som det gir kjærlighet og støtte til de sørgende. Gordons stykke har kanskje et dødsfall og en vake i sentrum, men det vibrerer av liv, med et hjerte som slår i takt med det fantastiske partituret og lyddesignet.

Natasha Gordon, Kark Collins, Michelle Greenidge, Cecilia Noble og Rebekah Murrell i Nine Night. Foto: Helen Murray

Dette er et ensemble castingansvarlige bare kan drømme om. Gordon selv er stykkets stille, sterke midtpunkt i rollen som Lorraine, som pleiet moren til det siste og som nå må være vertskap for den ni netter lange vaken midt i sin egen sorg. I desperasjon etter å se moren før hun drar helt (Gloria har dukket opp i drømmene til andre familiemedlemmer), leverer hun en vakkert verdig prestasjon som fører oss dyktig frem til den siste akten hvor Lorraine ikke lenger kan holde følelsene tilbake. Cecilia Noble leverer West Ends sterkeste prestasjon for øyeblikket som tante Maggie. Vi har alle en tante Maggie, uavhengig av familiens bakgrunn. Hun er den som sjelden kommer på besøk, men som med ett blikk kan få deg til å forstå at moren din har feilet som husmor, mislyktes i barneoppdragelsen, og hun serverer sine meninger helt uten filter. Fra det øyeblikket Noble entrer scenen, kjenner publikum henne igjen umiddelbart og møter henne med varm latter; hun stjeler showet med perfekt timing og, til syvende og sist, et omsorgsfullt hjerte. Når hun kanaliserer Glorias ånd i sluttscenen, er det gripende og rørende, milevis unna karikatur. Som datteren Trudy, hun som ble igjen på Jamaica, er Michelle Greendidge brautende, høylytt og herlig direkte, men like rørende når år med bitterhet slipper gjennom. Karl Collins er en fantastisk onkel Vince, fredsmekleren, Oliver Alvin-Wilson er passe sleip som Robert, hvis forretninger går dårlig og som desperat forsøker å skaffe penger, Hattie Ladbury unngår dyktig stereotypier som Roberts hvite kjæreste og gir like godt som hun får i møte med Trudys fordommer, og Rebekah Murrell er glimrende som den politisk engasjerte Anita, som oppdager at hjertet i familien er mer trøstende enn hun ante.

Natasha Gordon og Hattie Ladbury i Nine Night. Foto: Helen Murray

Manuset (utrolig nok Gordons debut) er modent, med gjenkjennelige karakterer hentet fra levd liv, og gis en strålende produksjon av regissør Roy Alexander Weise. Det er sant at sideoppdraget om Roberts desperate forsøk på å redde businessen gjennom lugubre avtaler er litt underutviklet, og Anitas politiske aktivisme blekner noe underveis. Men dette betød lite for meg mens jeg lo og gråt sammen med denne utrolige, ekte familien. Det er også verdt å merke seg at stykket er dypt respektfullt overfor tro, som altfor ofte er et billig mål. Uansett hvordan og hvem du tilbringer høytiden med, bør du sette av tid til Lorraine, tante Maggie og resten av slekta. De vil garantert varme et litt vintertrøtt hjerte.

NINE NIGHT BILLETTER