ANMELDELSE: Pinter One, Harold Pinter Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Pinter One, bestående av One For The Road, The New World Order, Mountain Language, Ashes To Ashes og The Pres and an Officer, som nå spilles på Harold Pinter Theatre som en del av Pinter at the Pinter-sesongen.

Paapa Essiedu og Kate O'Flynn i Pinter One Pinter One Harold Pinter Theatre

27. september 2018

4 stjerner

Bestill billetter nå

Det er et ambisiøst og spennende prosjekt når Jamie Lloyd Company setter opp alle Pinters kortstykker, sammen med utvalgte dikt og skisser, for å markere tiårsjubileet for dramatikerens død i teateret som bærer hans navn. Dette gir en unik mulighet til å se verk som sjelden settes opp. Hvis de to første samlingene er en indikasjon på hva vi har i vente, vil dette bli en fengslende teateropplevelse.

Paapa Essiedu og Jonjo O'Neill i Pinter One

Pinter One samler det politiske budskapet, og Jamie Lloyd har kuratert en rekke politiske stykker som danner en sammenhengende helhet. Vi trer inn til triumferende musikk i en fascistisk (eller kanskje kommunistisk?) stat, men musikken er umiskjennelig «Last Night of the Proms» – sterkt knyttet til en spesifikk form for erkebritisk identitet. Kulturministeren, som tidligere var sjef for det hemmelige politiet, ønsker oss velkommen til pressekonferanse med smil og konfetti. Jonjo O’Neill er formidabelt sleip og har stålkontroll på sitt tvetydige «doublespeak»; latteren dør raskt når han forklarer at veien videre er å drepe barna og voldta kvinnene. Vi ser dette legemliggjort i One For The Road, som avslutter første akt. Gjennom hele første del er O’Neill en truende skikkelse som utfører ordre, der språket er selve torturredskapet – vi ser faktisk aldri noen fysisk vold. Det som stadig slo meg, var Pinters mesterlige kontroll over språket; det har blitt fokusert altfor mye på den beryktede «Pinter-pausen». I Precisely spiller for eksempel Maggie Steed og Kate O’Flynn forretningsfolkene Stephen og Roger som diskuterer tallet 20 millioner. Vi antar de snakker om penger, helt til Pinter legger til ett ord: 20 millioner døde. Så legger han til et ord til: Nøyaktig 20 millioner døde. Grusomheten trer frem med sylskarp tydelighet.

Antony Sher og Paapa Essiedu i Pinter One.

Gjennom hele stykket tilfører Maggie Steed rollene sine en rystende verdighet, spesielt når hun leser diktet Death, og som moren i Mountain Language – et brutalt stykke om etnisk rensing og fjerning av morsmål. Paapa Essiedu er strålende i alle roller og hjerteskjærende som fangen, med Steed som sin mor. Kate O’Flynn har en kort, men øm kontakt med ektemannen sin, en spøkelsesaktig skikkelse spilt av Jonathan Glew. Det er suverent, og akkurat idet samlingen begynner å føles som noe man bare må holde ut, blir stemningen løftet av The Pres and an Officer, med selveste president Trump som gjestekarakter! Det føles som om det ble skrevet i dag; store deler av teksten føles faktisk helt fersk. Første akt runder av med kraftfulle One For The Road, der Antony Sher spiller den godslige onkel-typen som tilfeldigvis også leder en torturfabrikk. Hans milde og vennlige tilnærming gjør banale fraser som «one for the road?» ekstremt truende overfor Essiedu og O’Flynn, og ordet «var» har aldri truffet deg som et slag i ansiktet med en slik presisjon før.

Maggie Steed og Paapa Essiedu i Pinter One

Andre akt består av enaktingsstykket Ashes To Ashes fra Pinters senere periode. O’Flynn og Essiedu skaper en rød tråd fra første halvdel ved å spille Rebecca og Devlin, et tilsynelatende vanlig forstadspar. Hun forteller om et seksuelt overgrep der hun ble tvunget til å «kysse neven hans» mens gjerningsmannen tok kvelertak på henne. Hennes frykt for sirener kobler henne sterkt til One For The Road; det virker som om paret gjenopplever tidligere grusomheter. Men det kommer gradvis frem at Devlin kan være ektemannen hennes, eller i det minste partneren, hvis sjalusi tvinger frem en tilståelse fra henne. Så sprenger Pinter rammene når Rebecca minnes babyer som blir revet bort fra mødrene sine, og at hennes eget barn blir tatt fra henne, i det hun drar veksler på minner fra Holocaust. Men det virker som om hun responderer på kulturelle konstruksjoner av Holocaust; hun snakker om «minne-elefantiasis», der minner svulmer opp og flyter som saus. Gjenforteller hun opplevelsen av å se Sophie’s Choice, eller vår kollektive bevissthet etter å ha sett Schindlers liste? Jeg likte spesielt godt hvordan regissør Lia Williams og skuespillerne brøt med den stive middelklasse-aksenten som ofte kan kvele Pinter. Her er de lidenskapelige, arbeiderklasse og fryder seg over teksten, mens lysdesignet perfekt følger stykkets puls.

Det er en dyster kveld, det kan ikke benektes. Men se det for det fantastiske, kontrollerte og sublime skuespillet, med en selvsikker regi som bruker Pinters ord som ammunisjon.

Spilles frem til 20. oktober 2018

BESTILL BILLETTER TIL PINTER ONE NÅ