ANMELDELSE: Play Something, Lakeside Theatre ✭✭✭✭

Play Something

Lakeside Theatre, Essex University

25. april 2017

4 stjerner

Play Something spilles nå på Drayton Arms Theatre frem til 22. september 2018. Bestill billetter nå

Hva ville vært soundtracket til ditt liv?

Sangen som minner deg mest om oppveksten, skolen, din første jobb, og selvfølgelig den du elsker?

Min er Fields og Kerns «The Way You Look Tonight». Uansett når den spilles og hvor jeg er, tar den meg rett tilbake til den gangen min kone og jeg danset på en strand i Norfolk mens regnet øste ned.

Dette er utgangspunktet for Paul T. Davies' nye stykke, Play Something. Det er en elegant og nydelig finurlig måte å fortelle historien om to homofile menn på, fra øyeblikket de møtes til dagen de skiller lag, fortalt gjennom sangene fra deres fortid.

Ensemblet i Play Something

Paret det er snakk om er M og F – kanskje en noe anonym måte å beskrive to mennesker vi skal bli veldig godt kjent med, men et grep Davies bruker for å utforske de ulike kampene disse mennene går gjennom for å til slutt finne kjærligheten.

Mens den åpne og stolte F forelsker seg hodestups raskt, må M først bekjempe sine indre demoner. Dette gir oss en intens og klaustrofobisk skildring av et liv i skapet.

Denne første delen av stykket er vanskeligere å knytte til publikum, fordi det i bunn og grunn er et forhold i startfasen preget av utfordringer. M er ikke akkurat drømmepartneren i starten, så man kan ikke unngå å ønske at F bare burde forlate ham for noen andre. Men etter hvert som forholdet utvikler seg, faller fasaden sakte, og vi får et rørende innblikk i M på hans mest sårbare.

Som de yngre utgavene av M og F, spiller Jacko Pook og Ben Maytham på alle hjertestrenger med sin teatralske kraft. De mestrer de emosjonelle opp- og nedturene med letthet og gjør publikum klare for stykkets andre del.

Der møter vi eldre M og F, spilt av Matt Bradbury og Shane Whitworth, som begge leverer strålende prestasjoner.

De møtes igjen mange år senere, og med gnisten fortsatt i høyeste grad til stede, gjenopptar de det som kunne ha vært. Det er uhemmet sentimentalt – se for deg Richard Curtis regissere en skeiv film – men likevel fantastisk, takket være Bradbury og Whitworths smittende sjarm.

Denne «remixen» av en tidligere produksjon er omarbeidet med mål om å ta den til Edinburgh-festivalen til sommeren. Etter å ha sett begge versjonene, er det tydelig hvor mye den korte pausen har gagnet både forestillingen og, kanskje viktigst av alt, skuespillerne.

Det er en proff, morsom og emosjonell berg-og-dal-bane med et kult soundtrack – og mer enn det kan man vel knapt be om i livet.

Foto: Ethan Noel Miller