ANMELDELSE: Red, Wyndham's Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Alfred Molina og Alfred Enoch i John Logans stykke Red på Wyndham's Theatre.

Alfred Molina (Mark Rothko) og Alfred Enoch (Ken) i Red. Foto: Johan Persson Red Wyndham’s Theatre

16. mai 2018

4 stjerner

Bestill billetter nå

Intellektuelt blendende og dryppende (til tider bokstavelig talt) av kreativitet – John Logans stykke om Mark Rothko har fått en svært velkommen nyoppsetning i West End, regissert av Michael Grandage. I 1958 fikk Rothko i oppdrag å male en serie veggmalerier til restauranten Four Seasons i den nye Seagram-bygningen. Målet hans var å skape malerier for dyp meditasjon, et «fellesskap med den tragiske virkeligheten av menneskehetens herjinger», som Simon Schama skriver i programoversikten. Stykket følger utviklingen av disse maleriene, badet i nyanser av rødt, og hvordan Rothko til slutt trakk seg fra oppdraget etter å ha besøkt restauranten og innsett at folk bare... spiser og skravler.

Alfred Enoch (Ken) og Alfred Molina (Mark Rothko) i Red. Foto: Johan Persson

Skapelsens smerte og ekstase, forsvaret for kunsten, utfordringene Rothko møter med sitt «vanskelige geni» og trusselen fra en ny generasjon pop-artister, driver narrativet og stykket fremover. Hovedgrunnen til å se denne forestillingen er det fabelaktige skuespillet. Alfred Molina vender tilbake til rollen som Rothko etter triumfen på Donmar Warehouse i 2009, og det er en ruvende, storslått prestasjon. Lidenskapelig, nedlatende, egoistisk og morsom – nyansene og dybden i Rothkos karakter er vakkert lagdelt og portrettert. Særlig imponerende er hans evne til å være stille; selv med ryggen til publikum utstråler han både autoritet og fortvilelse. Som assistenten Ken er Alfred Enoch like imponerende. Han fanger sårbarheten i forsøket på å innfri mentorens krav, samtidig som han finner styrken til å stille spørsmål ved om maleriene i det hele tatt er gode. Stemmene til begge skuespillerne er fantastiske; de maler auditoriet med Logans ord, treffer hver eneste nyanse perfekt og fryder seg over beskrivelsene av rødfarger, lidenskapelige ordspill og debatt.

Alfred Molina (Mark Rothko) og Alfred Enoch (Ken) i Red. Foto: Johan Persson

Scenografien og kostymene, som fanger Rothkos studio avskåret fra naturlig lys, er nok en triumf for Christopher Oram, og lysdesigner Neil Austin introduserte meg for flere nyanser av rødt enn jeg trodde var mulig. Det er en fantastisk sekvens der Rothko og Ken grunner et lerret. Straks Rothko har valgt nøyaktig den rette musikken (musikkvalgene i denne oppsetningen er herlige og fyller hele salen), kappes skuespillerne om å fylle lerretet mens malingen spruter, før de ender opp svette og andpustne. Det er et magisk øyeblikk, og selv om dette er et stykke preget av debatt, skulle jeg ønske at manuset slapp tøylene enda mer. Jeg følte ikke at jeg visste så mye mer om kunstneren etter de nitti minuttene enn jeg gjorde ved start, og mens Ken avslører drapet på foreldrene og sin vanskelige oppvekst, forblir Rothko (kanskje rettmessig) i hovedsak intellektuell i sin tilnærming til livet.

Likevel er undertonen av Rothkos økende depresjon – frykten for å «dekke over det røde med sort» – vakkert formidlet. Dette er en produksjon som er en fest for både øyne og ører, og skuespillerprestasjonene etterlater et inntrykk like varig som et ethvert mesterverk.

BESTILL BILLETTER TIL RED PÅ WYNDHAM'S THEATRE NÅ