ANMELDELSE: Shakespeare In Love, Noel Coward Theatre ✭✭✭✭✭

Ensemblet i Shakespeare In Love. (C) Johan Persson Shakespeare In Love

Noël Coward Theatre

8. juli 2014

✭✭✭✭✭

For ikke så lenge siden beklaget en klok teaterregissør seg over at moderne stykker er for mye "i øyeblikket" og ikke, i likhet med verkene til Shaw, Ibsen, Euripides, Shakespeare, Webster, Inge, Williams, Albee, Tsjekhov, Marlowe, Wilde og Coward (han nevnte flere, men du skjønner tegningen), vil bli satt opp igjen og igjen om hundre år. Ingen dramatikere fra slutten av det 20. århundre nådde helt opp, sa han.

På minst ett punkt må han ta feil. Tom Stoppards arbeid vil helt sikkert leve videre lenge etter hans og vår død.

Dels finnes beviset for dette på scenen ved Noël Coward Theatre i West End, hvor Declan Donnellans produksjon av Shakespeare In Love – skrevet av Stoppard med Marc Norman og dramatisert for scenen av Lee Hall – nå spilles som førpremierer.

Det er vanskelig å huske, i hvert fall i løpet av de siste sju årene, en kommersiell oppsetning av et nytt stykke som har hatt premiere direkte i West End og som er så morsomt, dramatisk, fengslende og lærerikt (ikke om historie, men om teaterets sjel). Med unntak av Ildvognene (Chariots of Fire), har ingen sceneadaptasjon av en suksessfilm (musikaler unntatt) vært i nærheten av den suksessen man har oppnådd her.

Vi så den sjette forestillingen. Den har offisiell premiere 27. juli, så den er fortsatt i en tidlig fase. Men likevel er den i imponerende god form og kommer garantert til å bli en internasjonal hit (Disney står bak).

Ved første øyekast er stykket en livlig farse med en lidenskapelig kjærlighetshistorie i sentrum, og en svært vellykket sådan. Det er genuint hylende morsomt enkelte steder, men det finnes også øyeblikk med sår, øm skjønnhet og rå desperasjon. Det spilles med tydelighet og eleganse; fabelaktig underholdende.

Men stykket er mye mer enn det. Det er en introduksjon til og utforskning av språket, strukturen og karakterene som Shakespeare gjorde udødelige. Og her er det dypt intelligent, intellektuelt tilfredsstillende, tidvis innsiktsfullt eller spørrende, og alltid forfriskende og forførende.

I formen er det litt som en blanding av Helligtrekongersaften, Kjøpmannen i Venedig, Henrik V og selvfølgelig Romeo og Julie. Underveis er det tydelige sitater eller referanser til de fleste, om ikke alle, av Shakespeares stykker og hans mest berømte sonetter. Enkelte av karakterene her er tydelige ekko av kjente skikkelser fra stykkene: Lord Chamberlain er en knapt forkledd Malvolio, helt ned til det å bli fengslet; Sam har et streif av Thisbe over seg; Wessex stinker av Andreas Blekknabb, men med litt mer hjerne; Burbidge vil ha sitt pund kjøtt fra Shakespeare à la Shylock, men får også til et Hal-aktig øyeblikk med stor slagkraft; Violas amme er et ekko av Julies amme; Ned Alleyn personifiserer Mercutio med mer enn et snev av Hotspur; båtmannen kanaliserer ånden til portneren og graveren. Alt er smart og stemningsfullt.

Stoppard og Norman tar utgangspunkt i denne talen fra To herrer fra Verona og bruker den som den bærende ryggraden i de herlige teatersprellene som følger:

«Hva lys er lys, om Silvia ei blir sett?

Hva fryd er fryd, om Silvia ei er nær?

Hvis ei det er i tanken at hun dveler,

hvor skyggen av fullkommenhet er næring.

Hvis Silvia ei er hos meg i natten,

så eier nattergalen ingen sang.

Og hvis jeg ikke ser henne om dagen,

så finnes ingen dag som jeg kan se.

Hun er mitt livs kjerne; jeg slutter å være

hvis jeg ikke ved hennes milde makt

får næring, lys og kjærlig vern om livet.

Jeg flyr ei døden ved å fly dens dom;

blir jeg her, så venter jeg kun døden,

men flyr jeg herfra, flyr jeg fra mitt liv.»

Hvis det å se denne oppsetningen ikke gjorde annet enn å eksponere publikum for denne strålende passasjen, ville det vært nok. Men heldigvis overøser den oss med gaver.

Skuespillet er superb.

Lucy Briggs-Owen er eksepsjonelt god som den teater- og Shakespeare-besatte Viola de Lesseps, datteren til en rik kjøpmann som blir solgt i ekteskap til den avskyelige Wessex. Viola lengter så desperat etter teateret at hun kler seg ut som mann og går på audition for premieren på Shakespeares nye stykke, som etter hvert viser seg å være Romeo og Julie. Briggs-Owen mestrer scenen uanstrengt, og hun er like overbevisende som den hengslete, sjenerte Tom Kent som den sprudlende, drømmende Viola – men hun stråler med en helt særegen glans når hun spiller Viola i rollen som den opprinnelige Julie i den sentrale balkongscenen og den doble selvmordsscenen mot slutten.

Hvis ikke dette gjør Briggs-Owen til en stjerne, finnes det ingen rettferdighet. Hun er uendelig mye bedre enn Gwyneth Paltrow var i filmen. Hun er lysende på alle måter. Hennes språkbeherskelse er særlig bemerkelsesverdig; først når hun fremfører «Hvis Silvia ei blir sett»-talen for dronning Elizabeth I (en formidabel, kontrollert og teknisk briljant tolkning av Anna Carteret); deretter når hun viser seg å være den første i ensemblet som forstår hvordan man formidler Shakespeares ord med skjønnhet og følelse; og for det tredje når hun spiller en øm, nyansert og helt vanvittig forelsket Julie under premieren for dronningen.

Det er en vidunderlig prestasjon i verdensklasse, fylt med skjønnhet, mildhet, rå lidenskap og fengslende dyktighet.

Hun får god drahjelp av Tom Batemans forrykende tolkning av Shakespeare. Han er på sitt beste når han spiller Romeo, men scenene hans med Briggs-Owen gjennom hele forestillingen er levende, sexy og rett og slett fantastiske. Han er maskulin og kunstnerisk, drevet og drømmende, arrogant og usikker – det er en lagdelt og gjennomtenkt prestasjon med imponerende ferdigheter. Han personifiserer både sexen og poesien hos Shakespeare.

Hans kjekke, virile og nærmest byronske sjarm sørger for at den berømte balkongscenen fra Romeo og Julie blir herlig og robust romantisk – og den utgjør kveldens emosjonelle høydepunkt, et vulkansk uttrykk for romantisk livsglede. Han har ingen problemer med å være den nå tvilende, snart ustoppelige poeten, og samtidig den smidige, lidenskapelige kvinnebedåreren.

Likeledes er forholdet hans til Marlowe (David Oakes, helt fantastisk som den suksessrike homofile rivalen som elsker ham så høyt) fabelaktig, og Cyrano-øyeblikket når de komponerer en versjon av «Skal jeg sammenligne deg med en sommerdag» er perfeksjon. Dette er to teatermenn som elsker og inspirerer hverandre – og Bateman er bemerkelsesverdig i måten han uttrykker Shakespeares sorg på når Marlowe blir drept, på samme måte som han er fremragende når han innser hva hans likegyldige nevnelse av sin forlatte kone gjør med Violas uskyldige hjerte.

Sammen er Bateman og Briggs-Owen en nytelse – og man tror på hvert øyeblikk av deres reise sammen, fra den døsige, avslappede nakenscenen etter sex (veldig imponerende sett fra galleriet) til den såre forsoningen etter avsløringen om kona og det hjerteskjærende siste farvel.

Ensemblet som helhet er flott. Som Sam, den unge gutten som vanligvis spiller kvinnerollene i Shakespeares stykker, er Harry Jardine en ren fryd, selv om hans "stumme" skuespill i andre akt trenger litt mer måtehold. Paul Chahidi er helt på hjemmebane og herlig sleip som Henslowe, og Alistair Petrie er selve bildet på en narraktig Tudor-offiser. Doug Rao stråler som Ned Alleyn, den narsissistiske skuespilleren som skaper rollen som Mercutio, og Ferdy Roberts er herlig som Fennyman, en investor som lærer å elske teateret og som spiller apotekeren i den blå hatten på komisk vis. David Ganly er bisk og bjørneaktig som den irritable, men målrettede Burbage, men glimrer i sin oppildnende tale når han tilbyr sitt eget teater for den første fremføringen av Romeo og Julie.

Noe av det flotteste her er følelsen av fellesskap i ensemblet – det sjeldne og spesielle båndet som oppstår når man øver inn et stykke og deler en scene – som formidles på en vakker måte. Godstemningen, gleden ved å opptre, rampelysets forførende kraft; alt er briljant fremstilt og føles helt ekte.

Og sverdkampene er eksemplariske (en honnør til Terry King), og helt uventet spennende i flere partier.

Nick Ormerods scenografi er fantastisk, en slags sammensmelting av rommene vi kjenner så godt fra Globe-teateret og de nye Sam Wanamaker-teatrene. Tregulv og bevegelige tre-balkonger antyder enkelt intimiteten i datidens teaterrom og gir enkle mekanismer for å flytte handlingen fra scenen til bakscenen og videre. Neil Austins lyssetting er utrolig effektiv, spesielt i de mest romantiske og stemningsfulle scenene. Bruken av kandelabre er genial.

Det er mye musikk av Paddy Cunneen som er passende livlig eller hjemsøkende etter behov – men hoved-kontratenoren synger dessverre håpløst surt og ekstremt høyt, noe som går ut over musikkens virkning og helhetsopplevelsen. Jane Gibsons koreografi er enkel og grasiøs, og passer perfekt til tidsepoken.

Donnellan regisserer med stil, og de mange scenene flyter sømløst over i hverandre uten forvirring, men med en treffsikker vektlegging av hovedkarakterenes opp- og nedturer.

Dette er en sprudlende og gjennomført fengslende oppsetning av et mesterlig stykke dramatikk.

Men…

Teateret var fullt av folk som satt med mobilene sine hele kvelden, ofte i de mest intense øyeblikkene. Fire separate telefoner ble nappet frem idet Romeo begikk selvmord; ikke for å ta bilde av scenen, men for å sende tekstmeldinger, sjekke børsen(!) eller sosiale medier (ikke Facebook eller Instagram...).

Når skal det bli sett på som formildende omstendigheter ved et drap at offeret brukte mobiltelefon under en teaterforestilling? Når skal vaktene patruljere radene ordentlig og kaste ut dem som bruker mobilen i salen?

Enda bedre: Når skal folk som på død og liv må bruke mobilen sin under en live forestilling, bare holde seg hjemme i sin egen stue?

Ikke hør på advokatene; utrydd alle mobilbrukere i teatersalen først! (Med unnskyldning til Dick fra Henrik VI, del 2)

Kjøp billetter til Shakespeare In Love