ANMELDELSE: Somewhere in England, New Wimbledon Studio ✭✭✭✭

Somewhere In England

New Wimbledon Studio

15. oktober 2016

4 stjerner

Dette er den viktigste og mest spennende gjenoppdagelsen av en «tapt» britisk musikal siden King’s Head Theatre satte opp Vivian Ellis’ «Mr Cinders» i 1982 (en produksjon som flyttet til West End, spilte i femten måneder og siden har blitt satt opp over hele verden).  Musikalen ble opprinnelig skrevet i 1987 for amatørteateret Questors Theatre i Ealing, med musikk av Gordon Caleb, tekster av Caleb og Vincent McQueen, og manus av Jean Caleb. Den spilte bare en uke og har utrolig nok aldri blitt satt opp siden. Likevel har den fortsatt å fascinere mange av de 27 som medvirket den gangen, og en av disse – Sheila Daniels – har nå lykkes med å produsere og regissere (fortryllende) en profesjonell showcase-produksjon, som nettopp har solgt ut sitt korte gjestespill på New Wimbledons foretaksomme Studio-scene.

Man kan forstå hvorfor den er populær hos publikum. Helt fra åpningsnummeret, der befolkningen i en liten by «et sted i England» (som det intetsigende krigsuttrykket lød) sender sine unge menn i krigen mot tyskerne – og samtidig tar imot en amerikansk hærbase og dens mengder av soldater – er den vakkert komponerte musikken, de umiddelbare melodiene, de varme harmoniene og de smarte rytmene, samt de perfekte tekstene, direkte fengslende.  Ut fra åpningsnummeret kan man også merke at historiefortellingen er teknisk briljant: med minimale midler komprimeres maksimalt med handling inn i musikalnumrene, tydelig formidlet gjennom Madeline Eaton-Beltons oppfinnsomme koreografi (godt hjulpet av to fra det hovedsakelig unge ensemblet, Ryan Ferrie og Aaron Jenson.)

Så langt, så godt, men det er i det andre nummeret – en nostalgisk, men vittig vals for to av byens fruer (Patsy Blower og Olivia Maffett), «What Went Wrong?» – at vi innser at Gordon Caleb er en betydelig melodiker. Som en Cole Porter evner han å røre hjertet med et stadig overraskende refreng og utsøkte harmonier mellom de to kvinnestemmene.  Sammenligningen er treffende.  Dette partituret fremmaner periodens musikalske stilarter i en mesterlig pastisj som likevel føles ekte og aldri tilgjort – men så levde også Caleb gjennom perioden og tjenestegjorde i RAF; dette er hans lydspor.  Det samme kan sies om tekstene, som – selv om de er forbløffende polerte og elegante – alltid har en klangbunn av sannhet: vi tror på karakterene som synger dem. Manuset oppnår den samme effekten ved å være både lyst, fornøyelig og fengslende: Selv om handlingen er tynn som papir, er den skrevet med en slik dyktighet og forståelse for sjangeren – musikalkomedie – at man tar karakterene og situasjonene på alvor, og ser glimt av oss selv midt i all den sukkersøte lettheten.

Det tredje nummeret, de amerikanske soldatenes glansnummer «Me! Me! Me!», er en Porter-aktig listesang med tekster som gnistrer og gleder like mye i dag som da de ble skrevet. Den intelligente teksten smigrer publikum; forestillingen forteller oss at vi er på høyde med dens litterære vidd og sofistikering, og produksjonen gjør jobben med å gjøre tekstens innhold krystallklart.  Vi storkoser oss allerede her, men som alltid i dette stykket – det skal bli enda bedre.

Sekvensen der vi hører fra fiendtlige lokale i «Yanks, Go Home!» (fremført av de selvhøytidelige naboene Mr Crowe (Derek Elwood) og Mrs Johns (Annie Aldington)), etterfulgt av et damekor som liver opp ettermiddagsteen hos presten (Tony Barber, som briljant gjenskaper sin opprinnelige rolle fra 1987) med den pastorale parodien «In the Country», for så å toppes av de frustrerte soldatenes klager i «We Wanna Go Back Home», er der Caleb viser absolutt kontroll over formen.  I et uventet genigrep er de tre sangene ikke bare stablet oppå hverandre, men vevd sammen med Mozart-lignende ferdighet; stemmene glir inn og ut som i en symfonisk finale. Det er et fantastisk høydepunkt.

Han følger opp med en lystig kjærlighetsduett, «Funny Old You», for Marjorie (den innestengte lærerinnen spilt av Stephenie De Whalley) og Chuck (den sjarmerende avslappede Sam Landon).  Deretter skifter han stemning til «bad girl»-nummeret «Eva», en duett for et annet par som ikke helt vet hva de vil: tittelkarakteren (den magnetiske og morsomme Hannah Ponting) minner om en ung Barbara Windsor. Hun nøyer seg ikke med bare én gutt (Corporal Frizelli, spilt av den ekte amerikaneren Matt Fulbright) – hun vil ha friheten til å velge selv, og viser en selvstendighet hun bærer med stor stil.  Dette er en verden, ikke ulik Mozarts, der kvinnene alltid trekker det lengste strået.

Vi hører fra guttene igjen; klagingen fra Joe (den strålende tenoren Ryan Ferrie) og Elmer (sørsstats-gentlemannen Jensen) glir sømløst over i nok en karakterdrevet sang, «Will She, Won’t She?». Dette viser seg å være et utrolig godt konstruert overgangsnummer som starter i én scene og lander oss i den neste uten antydning til brudd, noe som igjen viser Calebs tekniske kapasitet.  Som avslutning på første akt leverer han et ensemble-nummer for hele troppen med en drivende jive som runger i ørene på publikum gjennom hele pausen.

Jeg har brukt mye tid på å analysere enkeltdelene i første omgang av en god grunn: Jeg vil finne svaret på spørsmålet: «Hvorfor har en så god musikal blitt ignorert så lenge?»  Og hvis et stykke som dette blir liggende glemt, hvor mange andre store skatter finnes det der ute som venter på å bli oppdaget?  Hvem vet.

Det er nok å si at andre akt byr på like store gleder.  Tittelsporet for britene i starten av akten er en vakker låt som kunne vært en hit for Vera Lynn.  Vi får den morsomme «Compatability», den modne «Growing Up» som utforsker moralske kompromisser i krigstid (Patsy Blower er briljant som den splittede moren), og så den imponerende atletiske «Do It For Uncle Sam!» for soldatene – en sang Irving Berlin ville vært stolt av å ha skrevet (her ledet av den suverene tenoren Fed Zanni).  Splittet mellom to gutter må Phyllis (sødmefylte Kluane Saunders) skrive et «Dear John»-brev i «I Don’t Know How To Tell You».  Deretter følger en vending i stilen til Noel Coward før soldatene drar for å åpne den andre fronten i Normandie.  Under den lette musikalkomedie-overflaten ligger det mørkere følelser som gir verket både dybde og gjenklang.

Bandet er på scenen hele tiden, kledd i soldatuniformer.  Kapellmester John Spanyols lekre arrangementer er i stor grad improvisert av ham og hans jazz-ensemble bestående av Diccon Cooper (bass), Dave Tandy (trommer) og George Millard (blåseinstrumenter), noe som gir lyden en ekstra friskhet.  Kostymene – og det er MANGE for damene – er nydelige.  Selve scenografien krever bare fem allsidige benker, en skjerm og en stol, noe som gir en hurtighet og flyt i overgangene som føles veldig moderne.  Lyset er ved Jed Brook, lyddesignet av Christopher Gadd, og teknisk ledelse er ved Stuart French.

Daniels har strammet opp det originale manuset effektivt og presenterer her historien som en flytende handling for kun 13 skuespillere.  Selv om det går flere år i handlingen, klarer hun å gjøre hoppene usynlige ved alltid å fokusere på relasjonene mellom karakterene.  Etter denne suksessen vil hun kanskje vurdere å utforske manuset ytterligere, spesielt i andre akt når følelsene blir mer rå – kanskje dagens publikum trenger å merke desperasjonen hos karakterene enda mer.  I en forestilling med så mye sødme trenger vi også en god dose salt.  Tenk bare på hvor mye drama National Theatre hentet ut av «Oklahoma!». Dette er imidlertid mindre detaljer i en forestilling som er i usedvanlig god form.

Gordon Calebs andre arbeider inkluderer mye for City Varieties i Leeds, blant annet «Strike a Light» om fyrstikkpikenes streik, og «Dearest Dracula» i Dublin.  Basert på denne utmerkede gjenopptakelsen er han absolutt verdt å bli bedre kjent med.   I mellomtiden har vi denne strålende produksjonen av en tapt musikalsk perle.  Noen som tar utfordringen med å sette den opp videre?

FINN UT MER OM SOMEWHERE IN ENGLAND