ANMELDELSE: The Sound of Music, Regent's Park Open Air Theatre ✭✭✭✭

The Sound of Music

Regent’s Park Open Air Theatre

10. august 2013

Jeg har sett The Sound of Music bokstavelig talt hundrevis av ganger. Jeg skrev masteroppgave om den, eier en uforsvarlig mengde originalinnspillinger, spilte onkel Max for en del år siden, og har selvsagt tatt den obligatoriske pilegrimsreisen til Salzburg for å se filmstedene og klosteret. Dette er en musikal som vanligvis ikke byr på noen overraskelser.

Det var i hvert fall det jeg trodde, helt til jeg så Rachel Kavanaughs forbløffende og helt magiske oppsetning på Regent’s Park Open Air Theatre.

Uansett hva man måtte mene om The Sound of Music fra før, klarer Kavanaugh – takket være et vanvittig dyktig ensemble – å redefinere stykket. Hun tilfører en sannferdighet, ærlighet og friskhet som er tvers igjennom gledelig.

Hun får solid drahjelp av Peter McIntoshs fantastiske scenografi (løsningen med én fast dekor gjør scenevanskiftene smidige og sørger for at handlingen flyter i et forrykende tempo) og Alistair Davids strålende koreografi (det han gjør med «Do-Re-Mi» og «Lonely Goatherd» er rett og slett oppløftende).

Men prestasjonene på scenen... de kommer til å sitte i lenge.

Som Maria er Charlotte Wakefield en åpenbaring. Hun har en krystallklar stemme, er kvikk og vakker, men samtidig preget av godhet og selvløshet. Man tror virkelig på hennes ønske om å bli nonne, og man forstår til det fulle dilemmaet hun står overfor når følelsene for kapteinen våkner. Relasjonen til barna formidles med en troverdig og nyansert dybde. Her er det intet falskt spill; hun er bare ren dyktighet, talent og varme. Hun klarer faktisk å legge dine minner om Julie Andrews trygt til side.

Michael Xavier matcher henne i hvert eneste steg som en kaptein von Trapp som er både autoritær, maskulin og utrolig sjarmerous. Scenen der barna uventet synger for ham er nesten uutholdelig å se på, fordi han viser oss smerten og sorgen kapteinen har båret på siden tapet av kona så rent og tydelig. Det er en realisme her som er ekstraordinær, og man ser hvordan murene faller når musikkens magi og barnas kjærlighet trenger gjennom hans pansrede ytre. Å se ham falle for Maria er en fryd, og det gledelige øyeblikket der man forstår at de virkelig har funnet hverandre – som involverer en vanngrav – er et mesterstykke av detaljrikdom. Hans holdning og fremtoning markerer ham tydelig som en stolt marinemann, en hengiven patriot og en far som har mistet retningen.

Sammen skaper denne Mariaen og denne kapteinen ekte teatermagi.

De syv barna er herlig portrettert, og gledelig nok fungerer de utmerket som en sammenvevd søskenflokk. Alle var perfekte, men det var noe helt spesielt med Ava Merson-O'Brien (Brigitta), Oliver Breedon (Kurt) og Gemma Fray (Gretel). Nonnene leverer nydelige harmonier, og trioen Helen Walsh, Chloe Taylor og Nadine Cox utmerker seg spesielt.

Dessverre strekker ikke Helen Hobson helt til vokalt i «Climb Every Mountain», noe som er synd da hun tilfører karakteren mye varme og overbevisning. Caroline Keiff er en herlig og unik baronesse Schrader; hun klarer å gjøre henne til en troverdig rival for kapteinens hjerte i stedet for den bitre skikkelsen hun ofte fremstilles som. Hun gjør en utmerket jobb sammen med Max (Michael Matus), og de to «ukjente» sangene, «How Can Love Survive?» og «No Way To Stop It», er blant kveldens store høydepunkter.

Rolf (Joshua Tonks) blir kanskje i overkant forsiktig og selvbevisst i dansen til å bli en fulltreffer, men Stuart Matthew Price (Franz), Gemma Page (Frau Schmidt) og Tim Frances (Zeller) er alle helt utmerkede.

Orkesteret under ledelse av Stephen Ridley låter nydelig og har helt rett tempo. Dette er en av de teaterkveldene der gledestårene sitter løst, og følelsen av pur lykke ved finalen er så sterk at ingenting får forstyrre den.

Det får sjelen til å juble. Dette er selve definisjonen på hvordan man skaper en vakker nyproduksjon av en klassisk musikal.

Genialt!