ANMELDELSE: Standing At The Sky's Edge, National Theatre ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Standing At The Sky's Edge, en ny musikal av Chris Bush og Richard Hawley som nå spilles på National Theatre i London.

Rachel Wooding (Rose) og Robert Lonsdale (Harry). Foto: Johan Persson Standing At the Sky’s Edge.

National Theatre.

13. februar 2023

5 stjerner

Bestill billetter

Park Hill Estate, Sheffield. Én leilighet i en høyblokk, tre tiår og fortellingen om Storbritannia og arbeiderklassen fra 1960 til i dag. I 1960 flytter Harry og Rose inn etter saneringen av slumområdene, fulle av håp og – som Harry påpeker senere – takknemlighet. Det er ikke rart etternavnet deres er Stanhope. I 1989 flytter flyktningene Joy og hennes tante og onkel inn, med stadige advarsler om å holde døren låst på grunn av "farlige menn". Boligområdet forfalt, i likhet med mange andre i Storbritannia, da Thatcherismen tok knekken på industrien og førte til økonomisk fortvilelse. Men bygningene er vernet (Grade II-listed) og kan ikke rives, og i 2015 flytter Poppy inn i en moderne toroms leilighet over to plan, med en Ocado-levering på vei og et ønske om en ny start etter et tøft brudd. Chris Bushs manus og Richard Hawleys musikk og tekster fungerer i perfekt synergi for å fortelle denne rørende og inspirerende historien. Arkitekturen er kanskje brutalistisk, men grunnmuren består av kjærlighet, familie og overlevelse.

Ensemblet. Foto: Johan Persson

Dette er en produksjon uten svake punkter; bandet er fabelaktig, musikalen står støtt og stolt, og hver karakter er sentral for handlingen. Som Rose er Rachael Wooding enestående der hun forsøker å støtte ektemannen Harry (Robert Lonsdale skildrer mesterlig hans vei fra byens yngste formann til langtidssykemeldt og arbeidsledig på 80- og 90-tallet). Woodings fremføring av Hawleys beste låt, After The Rain, kommer til å knuse hjertet ditt. Sønnen deres Jimmy møter Joy (en suveren Faith Omole) i 1989, og datteren deres Connie (Bobbie Little, en utmerket forteller og kommentator) er eiendomsmegleren som selger leiligheten til Poppy. Poppy har fått hjertet knust av ekskjæresten Nikki, som dukker opp i et forsøk på forsoning. Her bekrefter Maimuna Memon sitt enorme talent fra Manic Street Creature, mens Alex Young som Poppy briljerer med sin skarpe humor. Alle kvinnene står ikke bare på himmelens rand – de holder den oppe. Klimakset i første akt dundrer inn i sansene idet boligblokken forfaller; «There’s A Storm A’Comin’» løfter musikalen fra spesiell til ekstraordinær.

Ensemblet. Foto: Johan Persson

Hvis første akt handler om innflytting og fremtidshåp, handler andre akt om å gå videre, tap og overlevelse – og den treffer med voldsom emosjonell kraft. Vi går gjennom tre valg, spesielt parlamentsvalget i 1979 som brakte Thatcher til makten, og Brexit-avstemningen, men forestillingen holder klokelig det politiske på det personlige plan. Vi blir så investert i karakterene at vi ser tydelig hvordan beslutninger tatt på høyt nivå påvirker livene til dem som må leve med konsekvensene. «I love you, will you marry me?» var en grafitti som først ble fjernet, for så å bli erstattet med en neonversjon, og den henger over Ben Stones’ ypperlige scenografi. Robert Hasties regi er helt i blinken. Når ensemblet vender tilbake til åpningsnummeret «As The Dawn Breaks», med en nærmest sakral kvalitet i finalen, vil hjertet ditt svulme – dette er en dypt rørende og engasjerende opplevelse. Rop det ut fra det høyeste taket: dette er musikalen du må se nå.