ANMELDELSE: Tartuffe, Theatre Royal Haymarket ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Molieres Tartuffe, som nå spilles på Theatre Royal Haymarket.

Ensemblet i Tartuffe. Foto: Helen Maybanks Tartuffe

Theatre Royal Haymarket

29. mai 2018

4 stjerner

Bestill billetter her Let's parler Moliere!  (Som Punch kanskje ville ha sagt det...)  Vel, dette er en sjarmerende og temmelig vidunderlig kuriositet som dukker opp på Haymarket – et slags bohemsk bredside mot brexit-isolasjonisme og gammelmodig filistinerhode: en blanding av Jean-Baptiste Poquelins mest kjente – og siste – opus, med innslag fra Christopher Hamptons friske oversettelse ristet inn i den franglais-aktige miksen, regissert med herlig driv av Gerald Garruti.  I det ene øyeblikket snakkes det i ekte aleksandrinere, i det neste.... i Hamptonsk versform.  Tekstmaskiner preger auditoriet for de som klarer å holde tritt med de kjappe replikkvekslingene – og jeg skulle gjerne visst hvem det faktisk er.  Samtidig er det mye enkel glede i å bare måpe over det tospråklige spektaklet og la det skylle over seg.  Med – litt – fransk i bagasjen får du med deg en god del av handlingen, og et sporadisk blikk på tekstingen kan være nok til å holde styr på plottutviklingen.  Skuespillerne veksler mellom språkene med en nesten umerkelig letthet: noen holder seg til morsmålsaksenter, mens de fleste er så godt som flytende i begge, noe som skaper en vidunderlig forvirrende effekt: hvordan kan man være sikker på hva man hører – er folk virkelig dem de utgir seg for å være?  Og det, kjære amis, er vel hele poenget med dette dramaet, ikke sant?

Ensemblet i Tartuffe. Foto: Helen Maybanks

Utgangspunktet i dette stykket er utrolig enkelt, og veldig, veldig tydelig.  Den nouveau haute-bourgeoisie-pregede Orgon (Sebastian Roche, i skikkelig hovmodig form som den som late som om han besitter en dannelse han egentlig ikke fortjener) mener at det hans strømlinjeformede, minimalistiske hjem – très Philippe Starck (takket være designer Andrew D Edwards) – mangler, er det åndelige nærværet til en mystisk guru, en.... Tartuffe, som dukker opp og fyller tomrommet med sin «Boudu, frelst fra vannet»-opptreden, her i skikkelsen til Paul Andersons skjeggete amerikanske svindler og tyv.  Orgons husstand er sjarmerende, veloppdragne, velkledde og fulle av selvgodhet, og fra starten av har vi nesten lyst til å se Tartuffe lykkes med sin overtakelse – noe han gjør – og vi ønsker nesten at han skal triumfere, selv med den forferdelige prisen det medfører.

Paul Anderson og George Blagden i Tartuffe. Foto: Helen Maybanks

Den underfundige måten Moliere skriver på – og som Hampton forstår og gjenskaper så perfekt på engelsk – er at hans moralske overtramp alltid formuleres slik at deres farlige innhold oppstår i vår tolkning: han snakker for det meste i en intetsigende, nærmest servil tone som fjerner hans vilje fra enhver bevisst skyld, og gjør offeret for hans onde hensikter til selve drivkraften bak dem.  Selv om overgangene mellom språkene ikke alltid er så smidige eller logiske som de kunne vært, er dette genialt og dypt urovekkende.  Den siste forførelsesscenen med Orgons forfengelige og utspekulerte kone, Elmire (Audrey Fleurot, i utsøkt couture og perfekt hår), er høydepunktet i denne tilnærmingen, så vel som stykkets moralske bunnpunkt: det er ikke rart verket ble forbudt av franske myndigheter.  Her tråkker Moliere på alt som finnes av sosiale normer, mens han samtidig antyder at det er andre – ikke han – som angriper dem.  Det absolutte nådestøtet leveres så i form av en slags anti-deus (en diabolus?) ex machina: Loyal, spilt med en Sam Shepherd-aktig skrekk av John Faulkner.  Denne scenen får oss fremdeles til å skvette i de komfortable setene, skremt over hvor lett vi har blitt gjort medskyldige i å heie frem en slik bedrager – en som har som mål å velte alt vi som respektable teatergjengere holder hellig: penger, eiendom, hierarki og familie.

Olivia Ross, Claude Perron og Jaz Deol i Tartuffe. Foto: Helen Maybanks

Det er et lite mirakel at Moliere ikke lar det ende der, om enn et noe kunstig et.  Finalen er mindre en konklusjon og mer en utsettelse av en uunngåelig katastrofe, forskjøvet til en annen dag (eller et annet århundre – kanskje vårt eget?).  Hampton har spart noen av sine morsomste vitser – og mest dagsaktuelle, i et manus han først begynte på for mange år siden – til sluttscenene.  Det er storartet underholdning som ble satt stor pris på av de mange «personnes de qualité» som dukket opp på premieren.  Hvordan det vil slå an hos det brede publikum, gjenstår å se.  I mellomtiden, hvis du vil oppleve en virkelig saftig og morsom forestilling med bemerkelsesverdig mot og eleganse, finner du neppe noe bedre enn dette på en god stund.  Jeg ende opp med å virkelig storkose meg i selskap med skuespillere som Annick Le Goffs Madame Pernelle, George Blagdens Damis, Olivia Ross’ Mariane, Jaz Deols Valere, Vincent Winterhalters Cleante, Claude Perrons Dorine, Sophie Duez’ Beggar, Zachary Falls Officer, Nadia Cavelle Flipote og Paikan Garuttis Laurent.  I denne verdenen, vakkert lyssatt av Paul Anderson og med et frodig lydbilde av David Gregory (komponist Laurent Petitgrand), ville de vært herlige naboer.  Svært underholdende.  Men jeg ville ikke ha vært i deres sko.

BESTILL BILLETTER TIL TARTUFFE NÅ