ANMELDELSE: The Divide, Old Vic Theatre ✭✭

Richard Katz (Rudgrin), Jake Davies (Elihu) og Erin Doherty (Soween) i The Divide. Foto: Manuel Harlan The Divide

The Old Vic

7. februar 2018

To stjerner

Bestill billetter nå Etter å ha blitt nesten unisont slaktet ved premieren på fjorårets Edinburgh Festival, var det interessant å se hvordan Alan Ayckbourns dystopiske drama ville bli mottatt etter en kraftig beskjæring. Fra å ha startet som et todelt verk på seks timer, er The Divide nå kortet ned til en mer håndterlig spilletid på tre timer og 50 minutter. Likevel er det fortsatt altfor langt, og når handlingen begynner å melke i begge aktene på en time og 40 hver, føles det virkelig som en tålmodighetsprøve.

Weruche Opia (Giella) i The Divide. Foto: Manuel Harlan

Alt er imidlertid ikke mørkt. Dette er en visuelt slående forestilling og en regelrett mesterklasse i scenekunst. David Platers lysdesign og Ash J Woodwards videoer brukes med fantastisk effekt, spesielt i scenene ved en foss. Skjermer og projeksjoner flyr inn og ut, og en trapp som skjærer scenen i to skaper et slående visuelt inntrykk. Et utmerket kor og dyktige musikere sørger for nydelig liveakkompagnement. Og så har vi selve plottet.

Ensemblet i The Divide. Foto: Manuel Harlan

100 år frem i tid har en pest herjet menneskeheten. Over tid har kvinner blitt bærere av det mystiske viruset, mens menn fortsatt er mottakelige. Løsningen er å dele befolkningen etter kjønn; de «rene» mennene går i hvitt og bor i nord, mens de infiserte kvinnene kler seg i sort og bor i sør (det hele er veldig britisk-sentrisk, og andre steder i verden nevnes ikke). Et smart rammeverk presenterer The Divide som et foredrag holdt av den eldre utgaven av hovedpersonen Soween. Hun har forvandlet en fortidstregedie til en bestselgende bok og skal snakke til publikum om det. Dette glir raskt over i en fortelling styrt av en yngre Soween (den strålende Erin Doherty), bestående av skoleoppgaver, dagboknotater, møtereferater, rettsdokumenter og e-poster. Vi følger Soweens bror Elihu og kjærligheten de begge føler for klassevenninnen Giella, hvis forbudte heterofile kjærlighet til Elihu truer med å rive samfunnet i filler.

Ensemblet i The Divide. Foto: Manuel Harlan

Så langt, så interessant – selv om kjærlighetshistorien mellom Giella og Elihu har et vel sterkt preg av Romeo og Julie. Det nevnes heller ikke hva som skjer med dem som ikke passer inn i stykkets strenge binære kjønnsmodell, noe som føles som en tapt mulighet for historien.

Selv om han fanger den keitete naiviteten i Soweens barne- og ungdomsstemme godt, er andre elementer i Ayckbourns manus mindre overbevisende. Dialogen lener seg tungt og lat på kjønnsstereotypier, i den tro at tanken om at noe er «typisk menn/kvinner» er morsom i seg selv. Det finnes genuint vittige øyeblikk, særlig når Soween og Elihu er barn, men disse blekner i sammenligning med forfatterens bruk av en vits om seksuelle overgrep for å skaffe seg billige poeng. To timer med materiale er klippet bort, og *det* ble stående?

Sophie Melville (Sassa) og Erin Doherty (Soween) i The Divide. Foto: Manuel Harlan

Det er en annen ting – selv om jeg er takknemlig for at spilletiden er kraftig redusert, er kuttene i historien åpenbare, spesielt i andre akt. Ayckbourn har tydeligvis hatt planer om en større konspirasjon med den faretruende overmakten «The Preacher», men denne tråden forlates plutselig halvveis i andre akt og blir aldri plukket opp igjen.

Ærlig talt, disse skuespillerne er for gode for dette manuset. Med Jake Davies som Elihu, Finty Williams som Soweens mor, Thusitha Jayasundera som den strenge farsfiguren «MaPa» og Lucy Briggs-Owen som Giellas livsglade mor, er dette et enormt talentfullt ensemble. Og selvfølgelig har vi Erin Doherty. Etter å ha vært et overraskende høydepunkt i Old Vics En julefortelling, beviser hun nok en gang at hun er en vinner på scenen. Som Soween er hun full av varme og naturlig humor, og hun takler enorme mengder tekst med upåklagelig presisjon. Hun overbeviser i alle stadier fra åtte til fjorten år, og man heier på henne fra første stund.

Jake Davies (Elihu) i The Divide. Foto: Manuel Harlan Men *The Divide* er et stykke som ikke klarer å bestemme seg for hvilken sjanger det vil være. Utgangspunktet presenterer en dystopisk sci-fi-verden, men Ayckbourn klarer rett og slett ikke å la være å krydre det hele med sin varemerke-pregede forvekslingskomedie-dialog. Disse to elementene passer aldri helt sammen og tar for lett på mørke situasjoner. Men etter et langt slit og mye tragedie, er det håp i sikte for Soween og co, og vi avslutter med et vakkert bilde på enhet, solidaritet og fred.

Bortsett fra at vi ikke gjør det. For stykket fortsetter i ytterligere 20 unødvendige minutter med en banal og konstruert epilog som klarer kunststykket å sverte resten av forestillingen. Ting vender tilbake til det et moderne publikum vil gjenkjenne som «normalt» i løpet av skarve tre år, og det faktum at pesten som startet det hele ikke lenger eksisterer, blir aldri skikkelig forklart. Frigjort fra det kjønnsdelte samfunnet blir de tidligere «snerpete» kvinnene sex-gale i møte med mennene, og blir umiddelbart utsatt for en ubehagelig «slut-shaming» for det. Det gale uansett hva man gjør. Mennene blir selvsagt ikke utsatt for den samme fordømmelsen.

Soween, som gjentatte ganger har sagt at hun ikke vil ha noe med menn å gjøre, blir uforklarlig paret sammen med brorens kjedelige venn (Martin Quinn, som gjør sitt beste i en totalt utakknemlig rolle), hvis eneste egenskap er at han er iherdig – noe som gir næring til den ekle myten om at kvinner bare spiller kostbare, og at de vil gi etter bare man spør nok ganger! Det føles som om Soween har blitt snytt; etter å ha mistet begge kvinnene hun lengtet etter gjennom hele ungdomstiden, ender hun opp med denne tullingen. Antydningen om at hun ender opp med en mann fordi alle andre gjør det, og at seksualiteten hennes kan endres på et blunk, føles feil uansett hvordan man ser på det.

Selv etter kuttene, og til tross for topp kvalitet i alle produksjonstekniske ledd, er The Divide med sitt ujevne og problematiske manus fortsatt ikke klart for et publikum.

Min dom? Nydelig teknikk, synd med slutten.

BESTILL BILLETTER TIL THE DIVIDE PÅ THE OLD VIC NÅ