ANMELDELSE: The End Of History, Royal Court Theatre London ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Jack Thornes skuespill The End Of History, regissert av John Tiffany, som nå spilles på Royal Court Theatre i London.

David Morrissey og Lesley Sharp. Foto: Johan Persson The End of History Royal Court

4. juli 2019

3 Stjerner

Bestill billetter

I sitt siste samarbeid har dramatiker Jack Thorne og regissør John Tiffany skapt en mer intim produksjon enn Harry Potter og det forbannede barnet. Handlingen utspiller seg over tjue år, fra Blair til Brexit, hvor foreldrene Sal og David forsøker å samle barna til viktige begivenheter. Stykket består av tre akter som spilles uten pause, med ti år mellom hver akt. Med utgangspunkt i Thornes egne familieerfaringer blir det personlige i høyeste grad politisk når Sal og David fôrer barna sine med venstresidens ideologi.

Laurie Davidson og Kate O’Flynn. Foto: Johan Persson

Hovedattraksjonen i Tiffanys produksjon er det strålende skuespillet. Lesley Sharpe er en bunt av nerver som Sal; engstelig før møtet med sønnens «poshe» kjæreste i første scene, samtidig som hennes ideologiske overbevisning gjør henne snar til å krangle: «Ingen talenter når det gjelder matlaging... men når det kommer til å irritere barna mine – enormt talent.» David Morrissey er fremragende som David; jordnær, prinsippfast og utfordrende overfor barna. Han virker å holde kjærligheten tilbake, i likhet med Sal, men begge skuespillerne lykkes i å formidle den dype kjærligheten de har til barna sine. Som Larkin så treffende skrev: «De ødelegger deg, mor og far. De mener det kanskje ikke, men de gjør det.» Kate O’Flynn er spesielt sterk i rollen som Polly, hun som studerte ved Cambridge, mens Sam Swainbury tar med seg noe av det mutte uttrykket fra TV-serien Mum til rollen som Carl, her med mer lærde argumenter. Laurie Davidson har en hjemsøkt sårbarhet som Tom.

Ensemblet i The End Of History. Foto: Johan Persson

Likevel følte jeg ofte at skuespillerne, spesielt de yngre, gjorde sitt beste med et stykke som strevde med å finne fokus, og karakterene føltes ikke helt fullendte. Jeg stusset over at Tom, som er homofil, er den som forsøker å ta sitt eget liv og har mislykkede forhold – hans legemliggjøring virket tilfeldig; hvorfor var karakteren skeiv? Det er ikke dermed sagt at søsknene er noe lykkeligere, men legningen hans fremstår som den eneste årsaken til hans ulykkelighet. Stykket finner imidlertid virkelig formen i tredje akt, når David leser opp talen sin til Sal, som er revet bort altfor ung av kreft. Han forsøker å holde seg til kvekertradisjonen med å holde seg til fakta fremfor å hylle den avdøde. Her knuser Morrissey hjertet ditt, og sammen med barna lærer vi mer om hvem Sal var enn i de to foregående scenene. Jeg kjenner kvinner som henne, og denne vakre sekvensen får meg til å frykte at de er en utdøende rase.

For min del trengte stykket mer tid til å puste og utvikle seg; kanskje to fulle akter med en ekstra scene kunne tatt oss dypere inn i familiedynamikken. Men Thornes tekst gnistrer som alltid av menneskelighet og humor flere steder, og man bør se stykket for de sublime prestasjonene.

Spilles til 10. august 2019

BESTILL BILLETTER TIL THE END OF HISTORY