ANMELDELSE: The Mikvah Project, Lockdown Festival Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder The Mikvah Project av Josh Azouz, nå tilgjengelig på BBC Sounds med Josh Zaire og Alex Waldmann i hovedrollene.

The Mikvah Project.

Lockdown Theatre Festival BBC4, nå på Sounds.

3 stjerner

Hør den her nå Orange Tree Theatre sin produksjon av The Mikvah Project var halvveis i spilleperioden da britiske teatre ble tvunget til å stenge i mars. Denne festivalen, selv om den er kort, gir oss muligheten til å oppleve fire produksjoner som ellers kunne ha gått tapt i krisen. Eitan er 17 år og student, Avi er 35 og gift. Hver fredag møtes de i Mikvahen for å delta i det jødiske rituelle badet, for å senkes i kildevann og bli renset. De henvender seg direkte til oss i introduksjonen, og atmosfæren og omgivelsene fanges perfekt av lydbildet, mens tredjepersonsfortellingen fungerer utmerket i radioformatet.

Josh Zaire og Alex Waldmann i The Mikvah Project. Foto: The Other Richard

Josh Azouzs stykke handler om ritualer, mannlige rom og tro, og minner meg litt om Nick Cassenbaums Bubble Schmeisis. Det er et ritual der mannlig nakenthet er tillatt, kanskje forventet, og Josh Zaire fanger perfekt tenåringens påtatte tøffhet som Eitan. Han tvinger seg selv til å snakke om heteronormative temaer som jenter han liker, biler og machokultur, alt mens han prøver å skjule følelsene han får i nærheten av Avi. Som den eldre mannen forsøker Alex Waldmann å styre Eitan mot tryggheten og stabiliteten i et godt ekteskap, til tross for at hans egne spenninger og stress skyldes at han ennå ikke har blitt far. Vennskapet deres minner mer om far og sønn helt til Eitan kysser Avi. Den eldre mannens respons er å foreslå terapi, eller å sammenligne det med dataspill han pleide å spille i ungdommen, men har vokst fra. Det hele føles og høres nokså gammeldags ut i lys av nyere LHBTQ-verk – selv Eitan påpeker at det høres tamt ut.

Mens Avi snakker om ekteskapet med Layla og Eitans behov vokser, begynner Avi å oppsøke en annen Mikvah. Det virker derfor lite konsekvent at han går med på å dra til Alicante med Eitan. Men denne hendelsen understreker Avis fornektelse og Eitans kjærlighet, og det er en gripende sekvens når det viser seg at selv ikke Mikvahen kan rense dem for disse følelsene. Likevel bryter stykket aldri helt ut av de begrensningene det har satt for seg selv; Layla tilgir Avi for turen bort, og innsatsen blir aldri virkelig høy. Poenget virker å være at for mange menn i denne situasjonen er stillstanden – kontakten i godkjente, spirituelle rom – viktigere enn risikoen for å bli utstøtt fra familien. Det er et ømt stykke, svært godt spilt, som lover mer enn det ender opp med å levere.

HØR THE MIKVAH PROJECT NÅ