ANMELDELSE: Den Gjerrige, Garrick Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i The Miser (Den gjerrige). Foto: Helen Maybanks The Miser

Garrick Theatre

10. mars 2017

Fire stjerner

Bestill billetter | Mer informasjon

Molières «Den gjerrige» startet sitt liv som en komedie i fem akter. Heldigvis for de som skal rekke toget hjem, har Sean Foley og Phil Porter skrevet den om til en toakters komedie på to og en halv time, som på hysterisk vis herjer med alle teaterstereotypier sammen med et fantastisk knippe karakterskuespillere.

Handlingen utspiller seg i 17. århundres Paris og inneholder alle de klassiske figurene fra Commedia Dell'arte; den tåpelige gamle mannen, hans forfengelige barn og en luring av en tjener eller to. Den aldrende gjerigknarken Harpagon elsker ingenting høyere enn penger, men er dypt paranoid og tror alle prøver å stjele dem. Mellom de utspekulerte barna, bitre tjenere og en freidig Kirsten Giftekniv, så er det faktisk det alle prøver på. Når Harpagon kaster sine øyne på sønnens utvalgte, starter kappløpet om hvem som får klørne i den gamle mannens formue.

Griff Rhys Jones, Lee Mack og Ryan Gage i The Miser. Foto: Tristram Kenton

I sitt comeback på scenen spiller Griff Rhys Jones tittelrollen som den gniene gubben. Som en storøyd og lysten gammel tulling, spiller han Harpagon med samme teatralske glede som en klassisk panto-skurk, kapabel til å få salen til å knise av bare ett forvirret blikk.

Forestillingen er også markedsført som komikeren Lee Macks scenedebut. Dette merkes, da hans Maître Jacques i oppførsel og fakter minner mer enn litt om karakteren hans fra «Not Going Out». Likevel er Mack, med sitt sørgmodige ansiktsuttrykk og talent for improvisasjon, som skapt for rollen som den selvopptatte Jacques. De på de fremste radene får gjennomgå av flere karakterers direkte henvendelser, men Mack er en gjenganger; han bruker sin standup-erfaring med strålende effekt og ser helt komfortabel ut på scenen. Vi kunne kanskje klart oss uten de moderne glosene han bruker som kraftuttrykk («Shia LaBeouf! Pret A Manger!»), men det er en voldsomt morsom prestasjon, spesielt når han dundrer løs på cembaloen som en besatt og rufsete Elton John.

Andi Osho og Katy Wix i The Miser. Foto: Helen Maybanks

Andi Osho gjør ham selskap i overgangen fra komiscenen som den geskjeftige Frosine. I likhet med Mack ser hun ut til å fryde seg over å bryte «den fjerde veggen», og tilfører scenene sine en enorm energi. En ordveksling med Harpagon, hvor hun til det ekstreme insisterer på at den vakre, unge Marianne foretrekker eldgamle menn, er helt ubetalelig.

Ryan Gage er utmerket som Harpagons jålete og lespende sønn Cléante. Han feier inn på scenen, praktfull i parykk, ansiktspudder og rysjer, og holder det maniske tempoet oppe gjennom hele forestillingen. Katy Wix er også herlig som den tverre søsteren Elise, en perfekt parodi på stereotypisk skuespill i «de klassiske stykkene». Som hennes utkårede Valère er Mathew Horne mer enn en verdig motspiller; han spankulerer og poserer kunstferdig, og er herlig foraktfull i sine konfrontasjoner med Maître Jacques. Ellie White som Marianne er en av kveldens overraskelser, der hennes overdrevent raffinerte uttale gjør henne nesten uforståelig for de andre karakterene.

Matthew Horne og Katy Wix i The Miser. Foto: Helen Maybanks Foley og Porters bearbeidelse beskrives som «fritt etter Molière», og den beskrivelsen er meget treffende. Med en Frosine som oppmuntrer Marianne til å «finne frem kampansiktet» når Harpagon gjør sine tilnærmelser, og en Maître Jacques som informerer oss om at det vi nettopp hørte var en smule samfunnskritikk, er dette et svært moderne manus. Noen ganger grenser det til å bli litt vel dagsaktuelt, med enkelte referanser som føles litt påtvungne. Det fungerer godt her og nå, men en nyoppsetning om bare fem år ville nok allerede virket datert. Den beste humoren kommer fra det universelle: fabelaktig slapstick og herlig søkte avsløringer – Molière visste hva han gjorde da han skapte disse situasjonene for at Commedia-karakterene skulle kunne slå seg løs.

Alice Powers scenografi fungerer som en fantastisk lekeplass og fremstiller interiøret og hagen til en forfallen Paris-kåk. Imidlertid trenger skuespillerne litt mer presisjon i samspillet med kulissene for at det komiske potensialet skal utnyttes fullt ut, og når energien daler litt i andre akt, er det merkbart.

Til tross for dette kommer latterkrampene tett i det påfølgende kaoset, og med flere fremragende komiske prestasjoner virker det som det fortsatt er mye liv i Molières gamle gjerrigknark.

BESTILL BILLETTER TIL THE MISER NÅ