ANMELDELSE: The Tempest, Southwark Playhouse ✭✭✭✭

The Tempest

Southwark Playhouse

6. januar 2017

Fire stjerner

Bestill billetter

«Vær ikke redd», sier Caliban, det utskjelte monsteret og den potensielle antagonisten i Shakespeares Stormen. «Øya er full av lyder.» Og det stemmer virkelig; i det man trer inn i Southwark Playhouses intime teatersal «Little», er forestillingen allerede i gang med en vegg av lyd som skyller over publikum mens de finner sine plasser. Ensemblet, alle væpnet med ulike perkusjonsinstrumenter, hamrer ut støyende rytmer som ønsker oss velkommen inn i øyas taktfulle, stakkato verden. De improviserer sammen og flørter med publikum – en av dem smyger seg frekt ned i et ledig sete – og bygger opp en herlig atmosfære før selve stykket i det hele tatt har begynt.

Kun Prospero (Sarah Malin) står tilbaketrukket og venter på det rette øyeblikket for å avslutte festlighetene før hun påkaller stormen. Nå endres musikken, og trommene forvandles til rullende torden og skarpe lynnedslag. Enkle teknikker, men svært effektive.

Og det er i bunn og grunn kjernen i Southwarks Tempest. Utrolig enkelt, med en rolleliste på seks, sparsommelig scenografi og få rekvisitter, men praktfullt gjennomført. Det lille ensemblet har fantastisk kjemi, og alt er perfekt timet, gjennomøvd og kyndig utført.

Malin som Prospero blander mesterlig morsinstinkt med den underliggende kraften til en stor trollmann. I vest og dressbukse fremstår hun som en androgyn skikkelse, og lys og lyd brukes for å formidle hennes magiske krefter sammen med glimrende kroppsbeherskelse – helt uten behov for ekstra spesialeffekter. Hun bistås av Peter Caulfield, en passende overjordisk Ariel, som beveger seg i rommet som en skygge og bidrar med nifst vakker vokal der det trengs. Ved starten av stykket får vi en bergtakende sekvens der Prospero fanger ham i en slags tvangstrøye for å temme Ariels krefter, akkompagnert av utmerket slagverk (levert av Andrew Meredith, som mestrer en rekke obskure instrumenter for å skape slående lydlandskap). Det er et av mange sterke bilder i forestillingen.

De som kanskje jobber hardest i ensemblet, er Benjamin Cawley og Gemma Lawrence, som gestalter trioene Ferdinand, Stephano og Sebastian, samt henholdsvis Miranda, Trinculo («Trincula» i denne oppsetningen) og Antonio. Cawleys Stephano er en uanstrengt og humoristisk tolkning, og hans Ferdinand er så sjarmerende at Mirandas raske forelskelse virker helt rimelig. Miranda er flott portrert av Lawrence, men det er hennes grettne, sjanglende og cockney-talende Trincula som er et ekte høydepunkt. Gjennom en virvelvind av velkoreograferte lynskift og distinkte dialekter, skifter skuespillerne karakter uten problemer. En fordel med dette grepet er at karakterene nesten ser ut til å sprette opp fra bakken, som om de er manet frem av Prosperos magi. Stanton Plummer-Cambridge spiller både Caliban og Kong Alonso, og er et utmerket eksempel på hvordan holdning alene kan skape en karakter.

Alle de beste replikkene er bevart i denne nedskalerte versjonen av teksten, som Calibans refleksjoner over øyas «lyder» og Prosperos erklæring om at «vi er av samme stoff som drømmer veves av». Handlingen holdes klar og komplett, i motsetning til andre forkortelser som kan etterlate publikum forvirret.

Denne tolkningen bryter ingen ny mark, men alt som gjøres, gjøres godt og er fullt av smarte ideer for å bygge opp stykket med begrensede ressurser. Hele produksjonen har en enorm sjarm, og med sin konsise lengde på nitti minutter og fjerning av overflødig innhold, er den ideell for de som er nye til stykket eller Shakespeare generelt. En forfriskende enkel og oppfinnsom produksjon som stoler på håndverket fremfor jålete effekter.

Spilles til 28. januar 2017

BESTILL BILLETTER TIL THE TEMPEST PÅ SOUTHWARK PLAYHOUSE