ANMELDELSE: The Unfriend, Wyndham's Theatre ✭✭

Paul T. Davies anmelder The Unfriend, som nå spilles på Wyndham's Theatre.

Sarah Alexander, Frances Barber og Lee Mack. Foto: Manuel Harlan The Unfriend

Wyndham’s Theatre, London.

8. januar 2024

2 stjerner

Bestill billetter

En rask nyoppsetning av Steven Moffatts mørke komedie om en seriemorder som blir invitert inn i hjemmet til det hyggelige middelklasseparet Peter og Debbie, som er altfor høflige til å kaste henne ut. Det er en sedekomedie der dannelse kan føre til drap, men det hele føles veldig trygt og når aldri det mørket det potensielt kunne oppnådd. Med Lee Mack i rollen som Peter (som tar over etter Reece Shearsmith), er den komiske timingen i hele ensemblet utmerket. Likevel – det som kunne vært en Inside Number 9-preget fortelling full av vendinger og grøss, blir i stedet en nokså forutsigbar variant solid plantet i sitcom-forstaden, kanskje som en bevisst hyllest til britisk komediehistorie. (Tenåringene er grusomme, naboen er et irritasjonsmoment som stjeler hver scene, og så videre.)

Lee Mack og Sarah Alexander. Foto: Manuel Harlan Paret møter den gåtefulle Elsa på et cruise, og inviterer henne hodeløst til å stikke innom og bo hos dem hvis hun noen gang er i deres del av England. Etter å ha unnlatt å google henne om bord, oppdager de idet hun skal ankomme at hun er anklaget for flere drap, selv om hun aldri er dømt. Elsa er en rolle som skapt for Frances Barber, og hun fryder seg over å legge hver eneste unse med energi i rollen, og holder hele forestillingen sammen. Det er vanskelig å se forbi Lee Macks velkjente komiker-persona, til tross for at han spiller i den lengstlevende britiske sitcomen Not Going Out, og jeg følte at vi aldri helt fikk se karakteren Peter. Han gjør seg litt for mye til for publikum og stjeler tidvis fokus. Sarah Alexander, kjent fra Moffatts utmerkede Coupling, viser like stødig komisk timing, og Nick Sampson er totalt overbevisende som naboen man har lyst til å skrike til fordi han er så dørgende kjedelig. Elsas innflytelse er litt som en mer uhyggelig Mary Poppins; hennes effekt på barna, Alex og Rosie (dyktig spilt av Jem Matthews og Maddie Holiday), er at hun forvandler dem til mye hyggeligere mennesker, og både nabolaget og en etterforskende politimann faller pladask for henne.

Lee Mack, Frances Barber og Sarah Alexander. Foto: Manuel Harlan

Kanskje fordi stykket er skapt av en forfatter av Moffatts kaliber, er forventningene høye. Likevel, ironisk nok med tanke på hvor god Moffatt er til å skape vendinger, blir innsatsen aldri høy nok; det hele føles litt for trygt. Det er lange sekvenser – som at Alex stadig roper på moren sin, eller at naboen tilbringer mange lange minutter i sofaen i starten av andre akt – som gir veldig lite uttelling. Det betyr ikke at det ikke er noen gode latterkuler her, men det er frustrerende at et stykke som bruker en evighet på å etablere premissene sine, leverer så lite og slutter akkurat i det ting begynner å bli interessante.