ANMELDELSE: The York Realist, Donmar Warehouse ✭✭✭✭✭

Ben Batt (George) og Jonathan Bailey (John) i The York Realist. Foto: Robert Hastie The York Realist.

The Donmar Warehouse

14. februar 2018

5 stjerner Bestill billetter nå Det er svært passende at Donmar Warehouse setter opp igjen Peter Gills vakre stykke nettopp under LGBT History Month. Handlingen er lagt til tidlig 60-tall, en tid da menn som George og John kunne ha blitt fengslet for å forelske seg og ønske å være sammen.  De kommer fra vidt forskjellige verdener: George er gårdsarbeider, mens John er assisterende regissør på en oppsetning av York Mystery-spillene, der lokale amatører som George medvirker. Stykket utspiller seg på en avsidesliggende gård i Yorkshire, og har en moderne parallell i den britiske kinosuksessen God’s Own Country, men Gills manus er ømmere og seksualiteten enda kraftigere tømt av samfunnets forventninger. En mann i kjeledress kan fort bli årets mest homoerotiske trend.

Lesley Nicol (Mor) og Ben Batt (George) i The York Realist. Foto: Robert Hastie

Skuespillerne er plettfrie, det samme er Robert Hasties følsomme og treffsikre regi. Ben Batt er fremragende som George; han er interessant nok komfortabel med sin egen seksualitet, og ser ut til å ha overtaket i forholdet til å begynne med. Han er et bilde på tilbakeholden maskulinitet og lengsel, der de ekte følelsene kjemper mot rollen som den gode sønnen og samfunnsborgeren. Han matches perfekt av Jonathan Baileys tolkning av den dannede John, som er selvsikker på London-vis og ser skjønnheten i naturen som George for lengst har sluttet å legge merke til. Kjærligheten formidles så subtilt – gjennom blikk, en hånd som streifer en skulder, eller ved at de snur seg bort fra andre for å prøve å kontrollere følelsene. De kysser aldri, og forholdet blir bare kraftigere av den grunn.

Ensemblen i The York Realist på Donmar Warehouse. Foto: Robert Hastie

Det antydes i manuset at de andre karakterene vet at George er homofil, men at de kollektivt ser en annen vei så lenge han ikke lager skandale og kjenner grensene. Lesley Nicol er utmerket som moren – varm, jordnær og forankret i familietradisjoner, mens sykdommen sakte tar overhånd.  Georges søster, Barbara (Lucy Black), vet at George ikke er typen som gifter seg, men hun unnlater likevel å advare den snille, religiøse og kjærlighetssykede Doreen, glimrende spilt av Katie West. Matthew Wilson leverer jordnær trygghet og omsorg som Arthur, mens Brian Fletcher er nydelig som tenåringen Jack – på terskelen til voksenlivet uten å vite hva han skal gjøre med det, annet enn at han i likhet med sin mor ønsker å komme seg videre.

Det er en verden preget av kirkesamfunn, vikingmelk og en nesten bekymringsverdig besettelse av oppvasken, suverent gjenskapt i Peter McKintoshs scenografi. Morens død burde gitt George den friheten han trenger for å leve sitt eget liv, men han klarer ikke å forlate sin verden, og John kan ikke bo med ham i hytta i Yorkshire – det ville vakt for mye mistanke. Sluttscenen er dypt rørende, og selv om man forbanner Doreens dårlige timing, hater man henne ikke; hun lengter like mye etter kjærlighet som de to mennene gjør. Dette er en vakker tidskapsel over tapt kjærlighet, og Gills manus sprudler av ømhet. I 2012 regisserte Gill en praktfull oppsetning av Robert Holmans Making Noise Quietly her på samme scene. Det oppsummerer egentlig Gills arbeid – han lager støy på en lavmælt måte, men verkene hans blir værende i deg for alltid.

BESTILL BILLETTER TIL THE YORK REALIST HER