ANMELDELSE: Travesties, Apollo Theatre ✭✭✭✭

Tom Hollander som Henry Carr i Travesties. Foto: Johan Persson Travesties

Apollo Theatre

16. februar 2017

4 stjerner

Bestill nå

I et øyeblikk i denne smarte og tankevekkende forestillingen, bemerker den avantgardistiske poeten Tristan Tzara avfeiende: «Det kan hende det er tull, men det er i det minste ikke smart tull.»

Travesties byr på en god del tullball, men viktigere er det at det også er utrolig smart; når du forlater salen vil det føles som om hjernen din har løst tusen sudokuer.

Handlingen utspiller seg i Zürich i 1917, hvor byen – i et av historiens merkverdige sammentreff – var hjemsted for både James Joyce, anti-kunst-forkjemperen Tristan Tzara, og en da ukjent Vladimir Lenin.

Det er lite sannsynlig at de tre noen gang delte så mye som en bit Gruyère sammen, men takket være Stoppards aldrende og upålitelige forteller, Henry Carr, får han frihet til å konstruere et komplekst og meningsfullt stykke som vever sammen politiske og kunstneriske temaer.

Ved å bringe sammen tre så vidt forskjellige personligheter, fører Stoppard en debatt om kunstens betydning – hva den egentlig er, og om den har noen verdi.

Tradisjonalisten Carr argumenterer derfor heftig med rebellen Tzara og den klassebevisste Lenin. Det er tydelig at Stoppard har sterke meninger her. Carrs glødende forsvar for det kunstneriske geniets kraft og betydning kunne vært Stoppards egne ord, men han gir alle sider en rettferdig sjanse, noe som resulterer i en opplevelsesrik og tankevekkende forestilling.

Tom Hollander som Henry Carr i Travesties. Foto: Johan Persson

I tillegg til å prøve å vinne hjertet til den radikale og godhjertede bibliotekaren Cicely, havner Carr også i tottene på Joyce over ubetalt gjeld. Stykket låner flittig fra Wildes Hvem er Ernest (The Importance of Being Earnest), samtidig som det leker seg med ordspill, limericker, sang og enkelte innslag av russisk.

Selv om surrealismen til tider ble litt i overkant for min del, er det ingen tvil om at Stoppard er en mester i verbal ekvilibristikk. Selv om enkelte referanser og vitser kanskje går over hodet på deg (noe jeg er sikker på at skjedde med meg!), vil de aller fleste treffe blink.

Skuespillerne gjør en formidabel jobb med den komplekse dialogen. Tom Hollander er både morsom og rørerende i sine skildringer av Henry Carr som ung og gammel. Han tilfører en sårbarhet til denne rampete narsissisten og fantasisten, underbygget av en knivskarp komisk timing.

Det er også utmerket støtte fra Tim Wallers som Carrs revolusjonære butler, samt en sterk komisk duo i Clare Fosters Cecily og Amy Morgans Gwendolen, som får skinne i en fantastisk duett. Når det er sagt, hadde jeg noen innvendinger mot Forbes Massons Lenin; til tider hørtes han mer ut som om han kom fra Motherwell enn fra Moskva.

Patrick Marber, som ifølge programnotatene har en genuin forkjærlighet for dette stykket, regisserer med stil, mens den enkle scenografien byr på mange kriker og kroker hvor karakterene kan gjemme seg og dukke opp.

I en tid hvor kunstens rolle diskuteres like heftig som alltid, kunne ikke Stoppards stykke vært mer aktuelt. Travesties både forvirrer og fascinerer; et mesterlig stykke dramatikk som vil gi deg rikelig med tankeføde hele veien hjem.

BESTILL NÅ FOR TRAVESTIES VED APOLLO THEATRE