ANMELDELSE: Volpone, Swan Theatre ✭✭

Volpone

Swan Theatre

11. juli 2015

2 stjerner

Noen står ved døren. Den søkkrike mannen og følget hans setter i gang. En sykehusseng komplett med bærbar dryppmaskin og skjermbrett blir raskt montert. Skjermbrettene skjuler hans utstilte rikdommer. Den rike mannen skifter til sykehusklær og tar på seg en parykk. Han forvrider ansiktet i grimaser som antyder fryktelige smerter, kanskje lammelse, og gjør noe med munnen som oser av uførhet, sykdom og en snarvisitt til skjebnen. Det er nesten garantert sikkel involvert.

Den velkledde besøkende ankommer og lar seg behørig lure av dette sykdomspantomimet. Fast bestemt på å sikre seg tilgang til den "døende" rikingens formue når den uunngåelige dommedagen kommer, gir den besøkende gaver til den "syke". Som lureri er det et godt et. Den rike mannen blir rikere; hans tåpelige, smiskende parasitter blir kvitt eiendeler de tydeligvis ikke har bruk for.

Dette er Trevor Nunns etterlengtede retur til RSC, hans nyoppsetning av Ben Jonsons stykke fra 1606, Volpone, som nå spilles ved RSCs Swan Theatre i Stratford-upon-Avon. Det hadde vært herlig å kunne rapportere at forestillingen var verdt ventetiden. Men det er den ikke.

Som programmet minner oss om, sa T.S. Eliot i sin essaysamling fra 1921, The Sacred Wood, om Ben Jonson:

"For i det hele tatt å kunne nyte (Jonson), må vi inn til kjernen av hans arbeid og hans temperament, og vi må se ham uten fordommer om tid, som en samtidskunstner. Og å se ham som en samtidskunstner krever ikke så mye evnen til å sette oss selv inn i 1600-tallets London, som det krever evnen til å sette Jonson inn i vårt London."

Nunns tilnærming med denne nyoppsetningen er å ta Eliot bokstavelig, og å transponere og modernisere Jonsons stykke slik at det er fullt av dagsaktuelle referanser og får liv gjennom moderne karikaturer. Det kryr av moderne detaljer: overvåkningskameraer og skjermer; grådige forretningsfolk i dress; en amerikansk turist; privilegerte politikere og deres misfornøyde koner; og et dypfølt hat mot bankfolk.

Alt dette hadde vært helt i orden om det faktisk bidro til forståelsen av Jonsons stykke, om grepet kastet lys over teksten, gjorde den morsommere enn den ellers ville vært, eller på noe vis ga en innsikt eller forståelse som ellers manglet. Men sannheten er egentlig den motsatte. De moderne rekvisittene stikker seg ut, avbryter flyten i Jonsons tekst, og skaper mer forvirring enn oppklaring.

Man bruker mye tid på å lure på hvorfor Peregrine er amerikansk. Man lurer på hvorfor Volpone holder seg med en dverg, en evnukk og en hermafroditt som en trio av tjenere/klovner, og hvorfor han lar dem kle seg så eksentrisk. Man stusser ikke over at Volpone har skattene sine utstilt eller at han gjemmer dem bak mørke skjermer når gjester kommer, i Stephen Brimson Lewis' stilrene og glamorøse scenografi, men man lurer på hvorfor Sir Politic Would-Be befinner seg på en flyplass når han tilfeldigvis møter Peregrine.

De moderne grepene virker påklistret fortellingen snarere enn som et sømløst, nødvendig lerret for å gi Jonsons handling farge og liv. De moderniserte referansene som krydrer denne adapsjonen (manusrevisjonene er kreditert Ranjit Bolt) passer fint for en moderne komedie eller revy, men de distraherer og tar fokuset bort fra det virkelige komiske gullet – Jonsons karakterer og kompliserte plott.

Henry Goodman er trygg og magnetisk i tittelrollen som Volpone. Han leverer en prestasjon preget av store fakter som kler Jonsons fargerike karakter perfekt. I den ekstreme, absurde komedien er Goodman virkelig god. Hans falske, døende pasient er hylende morsom, ikke minst fordi Goodman i parykk og sykehusutstyr ligner ufattelig mye på en blanding av en luskete fugleskremsel og en lyssky kjendis fra 70-tallet. Det er noe herlig frstøtende, men likevel pussig sjarmerende over ham i denne stilen. Likeledes er hans Pirelli-aktige opptreden som en italiensk kvakksalvertype inspirert og full av energi.

Men prestasjonen hans er dessverre fundamentalt svekket, og det er ikke Goodmans feil, men skyldes en annen sentral rollebesetting. Mosca, Volpones assistent og medskyldige i bedrageriet, er en strålende rolle som både skal utfylle Volpone og er avgjørende for forestillingens suksess. Orion Lee var overhodet ikke i stand til å møte de strenge kravene som stilles til rollen som Mosca, og dermed blir Goodmans Volpone nektet den avgjørende komiske duoen Jonson hadde til hensikt. Så mye går tapt ved dette feilgrepet med Mosca at forestillingen dessverre aldri henter seg inn igjen og ikke kan bli det den burde vært.

Det gjøres noe utmerket arbeid av Miles Richardson som en sleip lykkejeger, og Richardsons første møte med Goodmans lurvete Volpone er svært morsomt. Dette står i sterk kontrast til de påfølgende scenene med Matthew Kellys dørgende kjedelige og frustrerende lite morsomme Corvino. Kelly har en forbløffende evne til å se ut som om han burde være morsom, samtidig som han leverer replikker som ikke ville fått respons selv med en boks energidrikk og litt godvilje. Geoffrey Freshwater klarer seg heldigvis noe bedre som Corbaccio, men igjen er det langt mellom latterkulene.

Steven Pacey er merkelig stiv og virker å forveksle det treaktige med det selvviktige som Sir Politic Would-Be, mens Annette McLaughlin ser ut til å prøvekjøre rollen som ny pubeier i en såpeopera som Lady Politic Would-Be – et uventet, men ikke helt ueffent karaktervalg. Hun er i det minste morsom, noe som ikke kan sies om Colin Ryans merkelig amerikanske Peregrine.

Ved siden av Goodman går imidlertid skuespilleræren til Andy Apollo, som gjør Bonario forståelig, gjenkjennelig og fornøyelig. Apollo får teksten til å fungere for seg uten affektasjon eller triks. Som et resultat stråler prestasjonen hans.

Steven Edis har skrevet merkelig umelodiøse og dølle låter for trioen bestående av dvergen (Jon Key), hermafroditten (Ankur Bahl) og evnukken (Julian Hoult). Dette, sammen med deres elendige men skrikende kostymer – hvorfor skulle Volpone tillate en slik ulekker påkledning? – frarøver de tre enhver sjanse til humor, glamour eller freidige kommentarer.

Ben Jonson er en av verdens største dramatikere. Trevor Nunn er en av verdens største regissører. Det burde være en perfekt match. Det er det ikke. Og årsaken er feil i rollebesettingen og overflødig modernisering.

Volpone spilles ved Swan Theatre hos Royal Shakespeare Company fram til 12. september 2015