ANMELDELSE: War With The Newts, Bunker Theatre ✭✭

Julian Eaves anmelder Knaive Theatres oppsetning av War With The Newts, som nå spilles på The Bunker Theatre.

Foto: The Other Richard War With The Newts Bunker Theatre

10. oktober 2018

2 stjerner

Bestill billetter nå

Karel Čapek har funnet sin plass i hjertet av det britiske teaterlandskapet som medforfatter, sammen med broren Josef, av det strålende satiriske bestiariet vi kjenner som 'The Insect Play'.  Det har også blitt gjort forsøk på å rehabilitere noen av deres andre verk: man oppnådde en viss suksess med science fiction-fabelen 'R.U.R.' ('Rossums Universal-Roboter'), som faktisk ble satt opp i West End med selveste Ian Carmichael, men ingen av hans andre kreasjoner ser ut til å ha truffet blink.  Til tross for flere forsøk på å finne en plass for denne – en roman som har blitt dramatisert, tonesatt og gudene vet hva flere ganger – har ingen ennå funnet ut hvordan man får den til å sitte.  Uanfektet har den nye gruppen Knaive Theatre lansert en slagkraftig, moderne adapsjon som flytter handlingen til det røffe farvannet rundt Brexit-land, og etter å ha gjort det skarpt i Edinburgh – både de selv og en rekke sitater fra anmeldelser forteller oss det – har den nå inntatt den moderne, hipstervennlige undergrunnshulen til Bunker-gjengen.

Foto: The Other Richard

Tyrrell Jones står for adapsjonen her, og i en handling preget av uforbeholden dristighet har han også regien.  Og der, kjære leser, starter muligens kilden til denne oppsetningens mest fremtredende problemer.  Mens Jones pøser på med en salig blanding av muligheter (som den guddommelige Miss M pleide å si), er jeg ikke helt sikker på om han ennå har evnen til å ta et skritt tilbake og virkelig tenke grundig over hva som faktisk fungerer.  Derfor, til tross for tilstedeværelsen av hele to dramaturger (Matthew Xia og Sam Redway), får vi aldri helt følelsen av at alle hans smarte teatrale triks summerer seg til noe mer enn en fremvisning for fantasifulle og talentfulle teaterstudenter som prøver ut alt de kan komme på, nysgjerrige på hvilken effekt, om noen, de klarer å skape i en live-forestilling.  Det er interessant, glimtvis engasjerende, men etter min mening fortsatt langt unna å gi den typen mening som markedsføringen deres gjør krav på.

Selvfølgelig er ryktene fra Edinburgh at de er fantastiske.  Anmelderne der har fortalt dem det.  Kanskje ble publikum der sjarmert.  Men Edinburgh er veldig langt unna, både kritisk og erfaringsmessig, fra London.  Gang på gang ser man disse feirede produksjonene fra Caledonia ankomme byen, bare for å bli forvandlet, som ved en fryktelig lokal trolldom, til ganske kaotiske og lite gjennomtenkte fadeser.  Hvorfor?  Jeg har ikke den fjerneste anelse.  Kan det være at andre standarder gjelder der oppe sammenlignet med her nede?

La gå.  Man kan alltid beundre skuespillerne.  Det er bare tre av dem, men de står på som helter for å få mest mulig ut av en rekke varierte og distinkte roller.  Enestående er Everal A. Walsh, som lager et herremåltid ut av sin halve dusin karakteriseringer: stemmen hans er et praktfullt instrument, og hans bruk av fysikk og ansiktsuttrykk er briljant avveid. Dette er en mann som virkelig fortjener en langt mer etablert posisjon i teatret vårt; jeg tror jeg vil huske presentasjonen hans for alltid.  Nadi Kemp-Sayfi, som troppens eneste kvinne, har fem roller å fylle, og hun gjør det med økende selvtillit utover i forestillingen, hvor hun blir mer avslappet og mindre stiv på scenen. Jeg er ganske sikker på at vi vil se og høre mye mer til henne i årene som kommer.  Sam Redway, med-dramaturg, spiller også og er god i det han gjør, men han har i hovedsak to moduser: taus proletar og taus overklasse; han får imidlertid kveldens største latterkrampe (og det er ikke så mange, utover litt 'innforståtte' humringer) ved å stige opp fra en tank iført en boksershorts med Union Jack.  Når en produksjon må støtte seg på slike billige effekter for å få sine største reaksjoner, vet man at den er i trøbbel.

Foto: The Other Richard

Men mange har lagt sin vekt bak dette foretaket.  Programoversikten inneholder en heftig liste med takk til folk, der noen svært respektable navn dukker opp.  Kanskje delvis takket være denne listen er Hannah Sibais imponerende scenografi utvilsomt oppnådd på et syltynt budsjett, men hun kommer med sterke og minneverdige uttrykk med midlene hun har til rådighet, og lykkes spesielt godt med å kle opp skuespillerne: hun har det rette blikket for teater.  Lysdesign er ikke kreditert – selv om forestillingen gjør utstrakt bruk av det – og det er heller ikke skaperen(e) av de geniale videoklippene, så kanskje alt det også skyldes den kreative Sibai?  I så fall, all ære til henne!  Men komponisten (som låner tungt fra eksisterende innspillinger), Rob Bentall, er kreditert, og hans (er det hans?) omarbeiding av 'Sailing By' er en av de mest sjarmerende effektene i denne forestillingen.  Assisterende lyddesigner er Dan Valentine, som gjør mye for å fylle tomrommene etter de rykkete ikke-sekvensene i manuset.

Jeg vet ikke om Jones har studert tidligere inkarnasjoner av dette verket på den britiske (eller noen annen) scene.  Uansett om han har det eller ikke, bruker han bare 70 minutter av din tid på å vise deg sin versjon, men han får de minuttene til å virke veldig, veldig, veldig lange.  Med noen flere runder og mange korrigeringer vil produksjonen sikkert få mer fart og letthet.  Jeg håper det.  I mellomtiden kan jeg bare si at det jeg så, selv om det var fascinerende på mange måter, ennå ikke er et helt fullendt stykke.  Kanskje blir det det snart.  Lykke til videre til alle involverte!

Spilles frem til 27. oktober 2018

BESTILL BILLETTER TIL WAR WITH THE NEWTS NÅ